Baard Fiksdals blogg

Det hender ikke så sjelden at jeg ligger under dyna på denne tida av året og gruer meg til å stå opp til alt det hverdagen har av slitsomme og gjerne våte, kalde og ensformige øyeblikk. Som Odd Børretzen har sagt: Ingen blir forlovet under slike forhold. I denne tunge morgenstunden er det lett å bli liggende og tenke at jeg kunne jo bare bli her under dyna til våren kommer og det blir mye større grunn til å stå opp. Men jeg tenker ikke det. Jeg har funnet på noe smart. Jeg sier til meg selv: «Du får i alle fall frokost.» Jeg syns ikke du skal ta lett på slike gleder. Har du kanskje to typer syltetøy, for eksempel blåbær og plommer, som du har lagt på glass eller syltet ned i fryseren? Har du kanskje et skikkelig godt grovbrød som blir enda bedre av å bli sprøstekt i risteren? Da har du hva jeg vil kalle frokostens høydepunkt. Plommene er fra Brønnøya. Blåbæra er fra toppen av Ramsåsen. Men før vi kommer til syltetøyet, syns jeg ikke du skal slurve med de øvrige detaljene. Jeg er langt ...

It was the best of times, it was the worst of times. Charles Dickens. Norge har aldri vært rikere. Likevel er framtiden skremmende. For noen. Har du foreldre som kan hjelpe deg inn i boligmarkedet eller har du det ikke? I Oslo fikk 67 prosent av boligkjøpere mellom 20 og 29 år foreldrehjelp i 2023. De unge og utestengte fra boligmarkedet, hvem bryr seg om dem, når de fleste i Norge bor trygt og lever ganske fett? Hadde du medianinntekt i Oslo i 2013 hadde du råd til 15 prosent av boligene. I 2013 vil du hatt råd til 5 prosent. På få år er det blitt 16.000 færre utleieboliger i Oslo, melder Aftenposten denne uken. Hvem bryr seg? Har du rukket å komme deg i fast jobb før kunstig intelligens skremmer vannet av de som skal starte på utdanning nå. Er det noen vits å ta utdanning, når KI fjerner jobbmuligheter i høyt tempo? Redusert rekrutteringen av nyutdannede på grunn av KI er et stort og økende problem, viser ferske tall fra Academic Work. Hvem bryr seg? Se her Det er 600 000 menne...

  - Er eplene modne? - Klart de er. - Kan jeg forsyne meg? - Ta så mange du vil, sier nabo Ellen. Epler har alltid vært viktige. Fra Adam og Evas tid og fram til nå. Isaac Newton fikk et eple i hodet. Wilhelm Tell skjøt et eple av sin sønns hode. Steve Jobs startet datafirma. New York – The Big Apple. Snøhvit og dvergene. Vi har alle et forhold til epler. Jeg lærte oppskriften av Fru Lyngstad i femte klasse på Allanengen skole i Kristiansund på 70-tallet. Siden har jeg holdt på. Jeg baker 25 eplekaker i august - september, fryser dem ned som mursteiner og sykler dem til jobben på fredager. Norske hageepler, litt syrlige er perfekte. Husk vaniljeis. Jeg baker tre kaker i slengen i brødformer. Oppskriften er 600 gram smør, 7,5 dl. sukker, ni egg, 740 gram mel, 3 ts. bakepulver, 6 ts. vaniljesukker, 3 dl. fløte. Stikk så mange eplebiter du får plass til ned i deigen. Toppes med kanel og gjerne hakkede mandler. Stek på nederste rille på 175 grader i 65 minutter. Heller litt fo...

  Sykepleieren tar imot meg hos Aleris på Frogner. Han er godt voksen, nær to meter høy, har vektløfter-overkropp, tyrenakke og tatoveringer på halsen. I dette voldsomt maskuline er det åpenbart plass til profesjonell omsorg, en hånd som kan ta seg nennsomt av det aller mest varsomme. Jeg er kommet for noe meget følsomt. Det setter da en ekstra spiss på opplevelsen å møte noe som kunne vært brutal utkaster på Baronen og Baronessen på 80-tallet. Vi skal i gang. Sykepleier og lege stikker et kamera inn i penis slik at det blir TV-overføring på en guidet rundtur. Vi besøker prostata og urinblæra og drar mot en konklusjon om at jeg kanskje må opereres for tredje gang. Tre dager senere er det lørdag og jeg kommer til å tenke på det kanskje vokser digre blåbær på toppen av Ramsåsen i Bærum. Etter frokost drar jeg dit. Ramsåsen ligger med utsikt over Tanum-platået og fra toppen kan du se det meste av Oslo. Stien opp er stupbratt. Jeg klatrer og speider etter bær i bratta. Det er...

Som barn plukket vi blåbær sammen med foreldre. For noen var det mer tvang enn kos. Mange hatet hvert minutt av blåbærplukkingen. Det tok en evighet å plukke et lite spann. Etterpå måtte man rense rusk. Det var et slit. De fleste kjøper nå kunstig store blåbær i butikken som koster 46 kroner for noen få gram. Dem om det. Jeg er en sanker. Jeg samler inn alt jeg kan komme på. Fisk og sopp og bær og grønnsaker på Kiwi. Jeg får grønnsaker til ni kroner kiloen når varene holder på å gå ut på dato. Det blir mye god mat av dette. I går ble det til rotmos, stuet spinat i fløte og lettsaltet torsk. Helt herlig.   Problemet i år er at det nesten ikke har regnet på Østlandet. Skogen er knusk tørr og soppen skal du lete godt for å finne noe særlig av. På søndag måtte jeg slite for å plukke halvannen liter blåbær inne ved Sandungen. Jeg var kanskje for sent ute og at sesongen er på hell, siden vi er over halvveis i august. Jeg vet ikke. Jeg har vært på et nettsted som heter plukkselv.n...

- Hver gang jeg kjøper noe, går det automatisk et lite beløp inn på en sparekonto, sier en eldre herre bak meg i køen i butikken. Han sier dette til ungjenta som sitter i kassa. Jeg snur meg og spør: - Hva bruker du sparepengene til? - For det meste frimerker. - Hva samler du på? - Norske og tyske merker. - Filateli har forandret seg mye. Hvor mange norske utgivelser er det i året? - Ca 14. Det kom en serie med frimerker om fotball-VM i sommer. De var fine. - Hvordan har denne hobbyen forandret seg? -Selvklebende merker er en katastrofe. Merkene går lettere i stykker og er mye vanskeligere å ta vare på. Noen land har sluttet å gi ut frimerker. Island har for eksempel sluttet helt. Det er trist. - Jeg skjønner det der med limet. Før kunne man jo slikke på merkene når de skulle festes til et brev, og så lot man brukte merker ligge i vannbad for å få dem til løsne fra brevet, sier jeg. - Det var tider det. - Alt var mye bedre før? - Ja.

Jeg syklet over Steinshøgda til Skui for å ta bratta opp ved Skui hoppbakke og nyte den vakre ruta på eldgamle kirkeveier over Tanum-platået. Her har folk levd siden steinalderen. Jeg elsker Tanum-platået. Det er det vakreste kulturlandskap som tenkes kan. Det er en søndag i august og fint turvær. På Skui ser jeg en ung gutt som sitter i sykkelveien. Han prøver å søke på mobilen hvordan han kan få av dekket, som er punktert. -Har du slange, spør jeg. -Ja, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få av dekket. -Kan jeg prøve? -Ja, takk. Dekket er smalt og uten mønster, bygget for fart på asfalt. Det sitter steinhardt, men med litt krefter får jeg bendt og lirket det av, satt inn ny slange, og, veldig fornøyd, ta i bruk min elektriske pumpe som fyller luft på få sekunder. - Hvor gammel er du? - 16. - Du skal begynne på videregående da? - Ja, det er en viktig dag i dag. Det er siste frist om jeg skal velge Wang Toppidrett i Oslo, eller gå Dønski i Bærum. Jeg tenkte nesten bare på det, mens ...

Det som nå gjelder, er å se fremover! Neste uke får England en statsminister som er Everton-fan. Det kunne vært verre. Keir Starmer har valgt å gå av som leder for Labour. I det britiske systemet er lederen for partiet, som har flertall i Underhuset, normalt også statsminister. Når Labour skifter partileder, skiftes derfor også statsministeren – uten at det holdes et nytt parlamentsvalg. Neste mann til å lede landet heter Andy Burnham og er fra Merseyside nord i Liverpool. Andy Burnham vokste opp i en familie som fulgte Everton og har hatt sesongkort på Goodison Park i mange år. Som 14-åring stormet han banen etter Evertons seier i FA-cupsemifinalen i 1984. 21. august starter Premier League. Søndag 23. august kl. 17.30 spiller Liverpool sesongens første kamp. Det skjer på St. James' Park mot Newcastle. Laget har fått ny trener. En spanjol fra Baskerland. Han heter Andoni Iraola. Den forrige treneren, Arne Slott, høres ut som en Enarmet Banditt (spilleautomat). Arne kunne væ...

Jeg elsket dette. Tomatene var annerledes. Fetaosten. Kaffen. Krydderet. Brødet jeg aldri hadde sett før. Luktene. Smakene. Mulighetene i livet vokste inn i himmelen. Grünerløkka var den nye tid i Oslo. Nå er den for lengst over. Jeg sitter i bilen på vei fra Asker til Sultan Frukt & Grønt, i Helgesens gate 18. Det er tidlig på 1990-tallet. Sultan er den første innvandrerbutikken jeg vet om, en glede jeg kan oppdage, på ny og på ny til det blir en viktig del av alt jeg helst vil se frem til, når det blir lørdag formiddag og jeg reiser inn i helgen med store forventninger, når det jeg gleder meg aller mest til, er like om hjørnet. Mat og fellesskap. Forelskelse. Fest. Jeg har vært lykkelig St Germain i Paris. Jeg har spist meg glad i Greenwich i New York. Og den som en gang har smakt på det eventyr av mat som du finne i gateboder i Camden i London, glemmer det aldri. At det skulle komme noe som er like fint i Oslo, Grünerløkka, var nesten ikke til å tro. De fleste av oss vil f...

Jeg så en rev i dag tidlig. Den var rødbrun og var en stund i hagen vår før den løp ut i gaten og opp Kirkeveien med retning bussholdeplassen. Jeg sto i kjøkkenvinduet og så på. Mye av det jeg kan om rever har jeg lært i Hakkebakkeskogen. Her kan man lure reven til å sovne ved å synge en vuggesang. Dette er den første sangen jeg visket inn ørene til mine tre barn. Jeg holdt på med å synge i flere år, helt til de ble gamle nok til å be meg holde opp. Jeg har ikke sunget noe særlig siden. I Roald Dahls bok «Den Fantastiske Mikkel Rev» har jeg lært at reven kan være en superhelt. Å grave tunell inn hønsegården og lure bonden trill rundt er hans minste kunst. Min venn Olav var nylig i London og så hver kveld rever i nabolaget han bodde i. Han filmet med mobilen og sendte meg video. By-rever er åpenbart blitt vanlig mange steder i verden. En av naboene våre på Høvik hadde høner i hagen. Den dagen hønene flyttet inn i hagen hadde de ikke bygget noe hønsehus. De brukte trampolinen i s...

Jeg går fra restauranten på Aker Bygge, hvor lekteren fylles av folk som skal drikke øl i minst fire timer før kampen starter. Jeg tar T-banen til Majorstuen. Banen er fylt av folk i landslagsdrakter. Mange har røde paddehatter eller luer de har strikket selv i rødt med NORGE skrevet i store hvite bokstaver. Jeg plukker opp sykkelen på jobben og sykler hjemover mellom stadig flere grupper, kanskje hundre tusen, som har tenkt å være i Oslo sentrum til etter at T-banen har sluttet å gå, og jeg lurer på om de alle sammen har satset på å kapre en uber eller et mirakel og vil ta tiden til hjelp og kommer for sent på jobb eller skole dagen etter. Jeg sykler opp til kompis Ørjan hvor Frankrike er i ferd med å banke Senegal , og enda er det to timer til kampen begynner, og jeg merker at jeg er litt spent, på det som skal skje på denne stadionen i Boston, der 80 prosent er nordmenn og synger med til Jahn Teigens "Optimist" på stadionanlegget, og hver gang kamera sveiper over pub...

Jeg står i cellen hvor Vidkun Quisling ventet på døden på Akershus festning. Gule, matte vegger. Lukten av kulde, fukt, støv og uhygge. Guiden forteller at nynazister på pilegrimsturer har vært et problem. Etterpå går vi til stedet hvor 42 norske motstandsmenn ble skutt, og hvor også Quisling ble henrettet. Tyskerne skjøt 400 av sine egne. Du ble for eksempel skutt hvis du var soldat og kom mer enn tre dager for sent tilbake fra perm. Jeg har syklet ned til denne omvisningen og låst sykkelen fast i trappa ved besøkssenteret. Det ligger inne på festningsområdet. Når omvisningen er over går vi gjennom en gammel, rød dør og ned noen trapper til Festningen Restaurant, utenfor muren. Her har vi en god middag. Klokken blir så halv ni og jeg skal sykle hjem, litt stressa for dagen etter vil bli hektisk. Nå gjelder det å komme seg hjem, litt kvikt. Jeg går samme rute tilbake, på vei mot sykkelen. Jeg kommer til den røde døren. Den er veldig låst og stengt. Jeg banner. Er sykkelen nå in...

Jeg skal reise til Steigen sammen med Olav og Erlend. Vi har gledet oss et helt år. Drømmen er å få en diger kveite. Steigen er et paradis med storslått natur. En vrimmel av øyer og skjær. Krystallklart vann. Sandstrender, spisse fjell. Midnattssol. Kanskje Norges beste sted å være om våren, når kveitefisket er på sitt aller beste. Det er dessuten meldt pent vær hele uka. Er det rart at jeg gleder meg. Det er noen dager før vi skal dra i midten av mai. Jeg hentet frem utstyret. Det er flere kilo med sluker og jigger. Jeg har kjøpt en diger havfiskesnelle som skal tåle å få et monster, la oss si en kveite på 70 kilo. Jeg legger på 300 meter snøre, som er mykt og utrolig sterkt. Etter noen minutter får jeg vase på snella. Jeg blir veldig rød i toppen. Jeg blir veldig stressa. Snella er helt ubrukelig slik jeg har lagt på snøret, alt for løst. Jeg frykter det verste. En stund tenker jeg nå på at angrefristen på kjøpet av denne snella. Angrefristen har gått ut for lenge siden. Je...

Mange steder var det utsolgt for multesyltetøy i fjor. Butikkene og produsentene meldte at det var vanskelig å få tak i nok multer. Klimaendringer og ustabilt vær påvirker multebærene. Bærene er nå tredoblet i pris siden i 2025. Hvor de gylne bærene vokser, er i samme kategori som Rikets Sikkerhet. Dette er det ingen som tar lett på i Norge. Det er dessuten totalberedskapens år i år. Jeg kjenner en dame i Sandvika. Hun lånte en hytte i Nord Norge i fjor sommer. Like ved hytta vokste det multer som de plukket. Søstera, til han som eide hytta er over 80 år. Hun ble rasende. Utlån av hytta ble avviklet på stedet. Det var bare å pakke sammen, evakuere og dra sin kos, samme dag. Det hele var veldig ubehagelig. I år skal damen på ferie over hundre mil lenger sør. Det spørs om det hjelper å flytte hundre mil. Sterke følelser for multer finner du over alt. Jeg har mange ganger gått over multemyrer i fjellet sammen med min fiskekompis Pål. Jeg pleier da å spise så mange bær jeg klarer...

Da påsken var over sto det en hel trillevogn full av påskegodterier til halv pris hos Kiwi. Vognen var fylt av slike ting som marsipanegg, marsipanbrød, geleting, syrlige greier, kyllinger og sjokolade i mange varianter. Mye smågodt.  Nå har det seg slik at det meste som er godt er skrekkelig dyrt i Norge. Riktig nok satte de ned de store sjokoladeplatene til under 30 kroner i noen fine uker før påske, men nå koster de plutselig nær 60 kroner igjen. Det er den brutale virkelighet.  Det har vært en trøst at påskegodteriene har vært til halv pris disse ukene. Jeg må innrømme at noe av det hadde en liten tendens til å vært en anelse tørt, men det er slike ting som det går an å leve med, alt tatt i betraktning, om jeg får si det sånn.  I går kveld var vi kommet helt til bunns hva gjelder halvpris på påskegodt hos Kiwi. Det som var igjen var ti pakker med skum-kaniner som normalt koster 8 kroner stykket. Det er ganske store kaniner dette. Man spiser ikke en hel kanin i en munn...

  Etter tre timer på ski med pulk på slep, i våt tung snø, med tåke og regn kommer vi opp til Lufsjå for å isfiske. Det er lørdag formiddag. Det er null sikt. Jeg har store gnagsår på helene. Det er som Nansen ville sagte: «Vestkysten eller døden». Vi er endelig kommet frem til den ubetjente turisthytta Lufsjå på Hardangervidda som jeg ikke har nøkkel til. Turkompis Ørjan prøver å finne et sted med litt ly for vinden. Han finner frem matpakken. Han fryser. Det er meldt mye regn. Hele resten av helgen. Vi kommer til å bli gjennomvåte, kalde og ulykkelige. Faren for at vi roter oss bort er stor. -Hvis vi går i den retningen, sier jeg og peker, kan det hende at vi finner en hytte som ligger like ved en god fiskeplass, sier jeg. - Hvis vi går i den retningen er det fare for at vi dør, sier Ørjan. Det har han helt rett i. Jeg står bøyd over pulken. Der har jeg en parkdress som er varm og god på isfisketurer. Men den tåler ikke regn. Vi planla denne turen i fjor, da vi var he...

Når kjede på sykkelen begynner å glippe vet jeg at det ligger en regning på 4000 kroner og venter rundt neste sving. Det første jeg gjør er å fortrenge problemet. Det meste lar seg fortrenge ganske lenge. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har med praktiske gjøremål. Vedlikehold. Slike ting.   Fortrengning funker fint. Ganske lenge. Like ved Høvik jernbanestasjon står et skilt. Det er reklame for et lokalt sykkelverksted som heter Ride On. Jeg har syklet forbi dette skiltet hver dag i et års tid. Nå fikk jeg en spontan lyst. Her må jeg bryte inn og advare mot spontanitet. Det er ofte dyrt å være spontan. Det er mye billigere å være den trauste typen, du vet han som gjør det samme om og om igjen, hvis det er velprøvde og fine løsninger. Denne typen liker ikke å eksperimentere. Det er viktig å tenke seg godt om. La ting modne. Gjerne et år eller to. Jeg bestilte time hos Ride On, på nettet, i midten av mars.   Jeg bestilte nytt kjede og kassett. Jeg var litt stressa den da...

En veldig tøff politimann står på ei bru i Ålesund denne uken. Han er på Dagsrevyen. Reporteren spør hvordan det kan ha seg at politiet lot en fange stikke av i knall rød joggedress og lilla crocks.  - Det er ikke min jobb å svare på det. Min jobb er å fange rømlingen, sier politimannen. Han ser ut som han kunne deltatt i Tungtvannsaksjonen under krigen, så tøff er han. Kona og jeg ser dette på TV og begynner og le. Senere kommer det frem at mannen klarte og løpe fra politiet fordi han hadde så lette klær på seg, i følge politiets forklaring. Jeg leste mye Donald som barn. Jeg vet at B-gjengen rømmer hele tiden. Det er ikke så lett å være politi. Denne rømmingen i Ålesund skjedde på en liten øy, og politiet sperrer av øyas eneste bro og sjekket alle biler. Det er nesten som på film. Tenk at slikt kan skje i Ålesund. Kona og jeg diskuterer hvordan han kom seg unna. Kanskje han fikk haik med en fritidsbåt eller svømte, foreslår jeg. Når noen var forsvunnet da jeg var barn...

Hvis en åpenbar farlig person kommer gående mot deg på fortauet, så tror jeg mange kvinner automatisk vil reagere med å skifte fortau. De har en radar for fare, der menn kanskje ikke skjønner alvoret før det er for sent. Den eldste delen av hjernen, reptilhjernen har ansvar for grunnleggende overlevelsesinstinkter, blant annet: oppdage fare utløse kamp-eller-flukt-reaksjon styre automatiske reaksjoner (puls, pust, refleks) Vi kaller det gjerne instinkt, det som får oss til å reagere raskt. For etterpå kan det være for sent.   Jeg fikk en kraftig advarsel på onsdag. Jeg kunne fått meg et slag i hodet, kanskje blitt skadet alvorlig, fordi jeg for sent oppdaget faren som truet og reagerte feil. Jeg burde ikke stoppet og sagt: «Hva er det du driver med?» Jeg burde bare syklet videre, unngått situasjonen. Det kan jeg si nå.   Jeg er god på etterpåklokskap. Det som skjedde, var dette; Det er tidlig morgen på vei til jobb. Mannen er ca 40 år, skallet...

Jeg fyller 64 år i mai. Jeg har dårlig tid til alt jeg vil gjøre. Jeg kan ikke ligge å sove til 10 i helgene, selv om det er deilig. Søndag sto jeg opp klokka 07. Det var åtte minusgrader som skulle stige til fire. Perfekt. Noe av det beste jeg vet er å spise frokost sakte og lese avisen. Det kan jeg gjøre om jeg står opp tidlig og likevel være i skisporet litt over ni. Jeg startet på Kattås, gikk i spor som trikkeskinner opp til Sandungen, tok til venstre forbi nedlagte Rustan leir (Nike), og til høyre ved Tvetersetra for å følge åsryggen vestover, der jeg kan se Oslofjorden i det fjerne. I den bratteste delen av nedkjøringen mot Sandungen tenkte jeg at dette er bare farlig hvis jeg blir redd. Jeg bestemte meg for å være fryktløs. Jeg likte den følelsen. Ved Myggheim serverte de vafler, før jeg tok til høyre i nedkjøringen til Asdøltjern. Som er passe bratt. Det er nesten som å ha ståplass på trikken ned til Asdøltjern. Suverene spor. Det må jeg si. Så klatret jeg oppover og fikk ut...