Det er med andre ord håp

 

Den kanadiske statsministeren Mark Carney leverte en tale på World Economic Forum i Davos som kan forandre verden.

Fordi jeg har studert internasjonal politikk i statsvitenskap og er opptatt av retorikk leste jeg talen til Mark Carney tre ganger. Først på engelsk, så bokmål i Aftenposten og på nynorsk i Dag og Tid. Den siste gangen leste jeg talen baklengs, avsnitt for avsnitt, for å se om den fungerer like bra begge veier, og det gjør den. Stor ordkunst gjør det.

Det første jeg vil si er at når det ser mørkt ut kan det komme noe helt overraskende. Denne gangen er det en litt grå og anonym skikkelse. Carney har jobbet for Bank of Canada og Bank of England før han ble politiker, og har steget i gradene til å bli statsminister med beskjeden karisma.  

Man kan nå langt ved å snakke rolig, og uten dramatiske effekter. Carney er den milde teknokraten med et budskap om at dersom de mellomstore maktene finner sammen kan vi redde verden fra tyranniske regimer som USA, Russland og Kina.

Carney: Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte ordenen delvis var falsk. At de sterkeste ville frita seg selv når det passer. At handelsreglene ble håndhevet asymmetrisk. At de sterkeste kan frita seg selv fra folkeretten når det passer dem.

Han sier også: Land som bestemmer seg for å gå alene, vil til slutt tape. I en verden med stormaktsrivalisering har landene i mellom et valg: konkurrer med hverandre om gunst eller slå seg sammen for å skape en tredje vei. Se mer her: 

I går kom nyheten om en avtale mellom India og EU som skaper et frihandelsmarked for to milliarder mennesker og omfatter en firedel av verdensøkonomien.

- Folk over hele verden ser på denne avtalen som alle avtalers mor. Avtalen vil gi store muligheter for Indias 1,4 milliarder innbyggere og for millioner av mennesker i Europa, sier Indias statsminister Narendra Modi, i følge NRK. Se her: 

Det er med andre ord håp.

Personlig holder jeg på å bli gal av min egen hang til å sjekke strømmen av dårlige nyheter. Som Kjetil Østli skriver i Harvest;

«Det må holde å sjekke nyhetene grundig en gang i uka, noe deromkring, og dette slo ned i meg som en erkjennelsesbombe da USA hadde fanget Maduro i Venezuela, ICE hadde erobret Minneapolis og Trump truet Europa og NATO med å ta Grønland – og dermed satte sikkerhetspolitikken vår i spill. Man blir nervøs av alt dette, og når man ikke vet råd, blir man avhengig av nyheter, narkoman på oppdateringer, sjekke VG, siste nytt, lese Aftenposten, inn på NRK, se Dagsrevyen, også ekstrasendingene, en korrespondent i Washington sier det vi leste i VG som sto i Wall Street Journal, høre mer podcast, sjekke New York Times, hele tiden, mer nyheter, mer, mer, og nå har ICE også drept en mann, en sykepleier. Nyhetene utvikler seg hyperaktivt, frenetisk, buldrende og dopamin-skapende. Les mer her

Jeg har en teknikk som jeg bruker når jeg frykter mine indre demoner, min uro og min angst for at nå går det til helvete.

Jeg setter meg i hjørnet av sofaen, drikker kaffe og ser skrått ut av vinduet på lyset som treffer trærne i et fredelig bilde, der treet slutter å være et tre og blir en skulptur uten lyd, et kunstverk jeg kan forstå som noe tidløst og varig. Jeg satt slik i fire uker på nyåret i fjor fordi jeg var syk og fryktet det verste, og slik med stor tålmodighet ble livet bedre.

Nå har jeg også fått Mark Carney.

De sa sikkert til Martin Luther King at han var naiv som mante frem en bedre verden med talen «I Have a Dream» i 1963. At alt ville fortsette som før.

De sier sikkert det samme om Mark Carney.

Jeg tror de tar feil