Baard Fiksdals blogg

  Etter tre timer på ski med pulk på slep, i våt tung snø, med tåke og regn kommer vi opp til Lufsjå for å isfiske. Det er lørdag formiddag. Det er null sikt. Jeg har store gnagsår på helene. Det er som Nansen ville sagte: «Vestkysten eller døden». Vi er endelig kommet frem til den ubetjente turisthytta Lufsjå på Hardangervidda som jeg ikke har nøkkel til. Turkompis Ørjan prøver å finne et sted med litt ly for vinden. Han finner frem matpakken. Han fryser. Det er meldt mye regn. Hele resten av helgen. Vi kommer til å bli gjennomvåte, kalde og ulykkelige. Faren for at vi roter oss bort er stor. -Hvis vi går i den retningen, sier jeg og peker, kan det hende at vi finner en hytte som ligger like ved en god fiskeplass, sier jeg. - Hvis vi går i den retningen er det fare for at vi dør, sier Ørjan. Det har han helt rett i. Jeg står bøyd over pulken. Der har jeg en parkdress som er varm og god på isfisketurer. Men den tåler ikke regn. Vi planla denne turen i fjor, da vi var he...

Når kjede på sykkelen begynner å glippe vet jeg at det ligger en regning på 4000 kroner og venter rundt neste sving. Det første jeg gjør er å fortrenge problemet. Det meste lar seg fortrenge ganske lenge. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har med praktiske gjøremål. Vedlikehold. Slike ting.   Fortrengning funker fint. Ganske lenge. Like ved Høvik jernbanestasjon står et skilt. Det er reklame for et lokalt sykkelverksted som heter Ride On. Jeg har syklet forbi dette skiltet hver dag i et års tid. Nå fikk jeg en spontan lyst. Her må jeg bryte inn og advare mot spontanitet. Det er ofte dyrt å være spontan. Det er mye billigere å være den trauste typen, du vet han som gjør det samme om og om igjen, hvis det er velprøvde og fine løsninger. Denne typen liker ikke å eksperimentere. Det er viktig å tenke seg godt om. La ting modne. Gjerne et år eller to. Jeg bestilte time hos Ride On, på nettet, i midten av mars.   Jeg bestilte nytt kjede og kassett. Jeg var litt stressa den da...

En veldig tøff politimann står på ei bru i Ålesund denne uken. Han er på Dagsrevyen. Reporteren spør hvordan det kan ha seg at politiet lot en fange stikke av i knall rød joggedress og lilla crocks.  - Det er ikke min jobb å svare på det. Min jobb er å fange rømlingen, sier politimannen. Han ser ut som han kunne deltatt i Tungtvannsaksjonen under krigen, så tøff er han. Kona og jeg ser dette på TV og begynner og le. Senere kommer det frem at mannen klarte og løpe fra politiet fordi han hadde så lette klær på seg, i følge politiets forklaring. Jeg leste mye Donald som barn. Jeg vet at B-gjengen rømmer hele tiden. Det er ikke så lett å være politi. Denne rømmingen i Ålesund skjedde på en liten øy, og politiet sperrer av øyas eneste bro og sjekket alle biler. Det er nesten som på film. Tenk at slikt kan skje i Ålesund. Kona og jeg diskuterer hvordan han kom seg unna. Kanskje han fikk haik med en fritidsbåt eller svømte, foreslår jeg. Når noen var forsvunnet da jeg var barn...

Hvis en åpenbar farlig person kommer gående mot deg på fortauet, så tror jeg mange kvinner automatisk vil reagere med å skifte fortau. De har en radar for fare, der menn kanskje ikke skjønner alvoret før det er for sent. Den eldste delen av hjernen, reptilhjernen har ansvar for grunnleggende overlevelsesinstinkter, blant annet: oppdage fare utløse kamp-eller-flukt-reaksjon styre automatiske reaksjoner (puls, pust, refleks) Vi kaller det gjerne instinkt, det som får oss til å reagere raskt. For etterpå kan det være for sent.   Jeg fikk en kraftig advarsel på onsdag. Jeg kunne fått meg et slag i hodet, kanskje blitt skadet alvorlig, fordi jeg for sent oppdaget faren som truet og reagerte feil. Jeg burde ikke stoppet og sagt: «Hva er det du driver med?» Jeg burde bare syklet videre, unngått situasjonen. Det kan jeg si nå.   Jeg er god på etterpåklokskap. Det som skjedde, var dette; Det er tidlig morgen på vei til jobb. Mannen er ca 40 år, skallet...

Jeg fyller 64 år i mai. Jeg har dårlig tid til alt jeg vil gjøre. Jeg kan ikke ligge å sove til 10 i helgene, selv om det er deilig. Søndag sto jeg opp klokka 07. Det var åtte minusgrader som skulle stige til fire. Perfekt. Noe av det beste jeg vet er å spise frokost sakte og lese avisen. Det kan jeg gjøre om jeg står opp tidlig og likevel være i skisporet litt over ni. Jeg startet på Kattås, gikk i spor som trikkeskinner opp til Sandungen, tok til venstre forbi nedlagte Rustan leir (Nike), og til høyre ved Tvetersetra for å følge åsryggen vestover, der jeg kan se Oslofjorden i det fjerne. I den bratteste delen av nedkjøringen mot Sandungen tenkte jeg at dette er bare farlig hvis jeg blir redd. Jeg bestemte meg for å være fryktløs. Jeg likte den følelsen. Ved Myggheim serverte de vafler, før jeg tok til høyre i nedkjøringen til Asdøltjern. Som er passe bratt. Det er nesten som å ha ståplass på trikken ned til Asdøltjern. Suverene spor. Det må jeg si. Så klatret jeg oppover og fikk ut...

  De står i tynne sommerklær, kommer rett fra sydenflyet, og har glemt at bilen, på et frosset Gardermoen, trenger lading. Det blir lange, iskalde minutter. Midt på natten. Å forebygge problemer er utrolig kjedelig. Tenk på politiet. Det blir ikke kule actionfilmer av å se dem traske rundt på skoler, i nabolag og på ungdomsklubber for å  forebygge  rus, ran og kokainsmugling. God forebygging ville aldri gitt oss  Gudfaren -filmene. Vi vil heller se Beredskapstroppen hamre ned dører til drapsmenn og narkobaroner. Se mer i Harvest her : Jeg pleier å si at man slipper masse kjedelige forberedelser ved å satse på flaks. Når du for eksempel skal pakke kofferten og dra til Tenerife i starten av februar, tar du da med superundertøy og en tykk genser? Sånn for sikkerhets skyld. Vi har ikke studert værvarselet. Vi sitter i leiebilen på Tenerife. Turen starter i 20 grader. Vi kjører vestover mot en landsby som heter Santiago del Teide. Vi kjører stort sett i oppoverbakker....

Lyden av vinden kom ned gjennom pipa og fikk det til å rasle i den grå oljekaminen, som sto i stua hos mine besteforeldre, Sigurd og Jenny, den gang jeg var barn i Vardø på 1960-tallet, og mørke og kulde sto i bue rundt huset, mens jeg gikk ned fra soverommet i andre etasje, slepte dyna etter meg, ned den lange, kalde trappen, svingte til venstre ved det kjølige draget fra ytterdøra og gikk inn i stua, der ingen hadde stått opp, for det var tidlig søndag, og jeg kunne gjøre meg til en ball foran kaminen, og sitte slik i en hule og høre vinden fortelle historier, kjenne at raslingen kom fra et fabeldyr som pustet, sukket og klødde fantasien, og siden uværet der ute fikk det til å knake i vegger og tak, fantes det ikke noe tryggere sted og være enn akkurat der, slik at når jeg senere i livet vil hente frem en drøm, en lukt eller en følelse, vil jeg uten nøling kunne bli fem år igjen, og sitte i denne hulen av dyne og forventning, om at alt, absolutt alt, i dette livet, ville gå min vei....

Mellom seks og ni tusen aktører selger ved i Norge. Flere tusen selger ved på nettet. Det er lett å bli svindlet.  I fjor ble jeg lurt til å betale 1640 kroner for 30 sekker som aldri ble levert. Det første året jeg kjøpte ved av Hoggestabben.no ble veden levert på døra uten problemer. Det bygget tillitt. Opplegget var forlokkende. Jeg kunne kjøpe ved når prisen var lav i juni og få levert varene nærmere jul, når prisen i markedet var høy.  Problemet var bare at år nummer to så kom det ikke noe ved. Hvis noen tusen kunder gjorde som meg så ble det raskt flere millioner kroner av det.  -Akk o ved: Her var det tomt! Vedlageret var tomt. Likevel tar firmaet imot nye bestillinger. Nå skal politiet etterforske, skrev VG i desember 25. Se her  Jeg får brev fra Hoggestabben.no som skriver at de har problemer med å levere, men ber meg være tålmodig. Jeg får tre slike brev. Også den svenske varianten er i hardt vær: Bruker du trustpilot og sjekker Huggekubbe.se finner du mang...

  Den kanadiske statsministeren Mark Carney leverte en tale på World Economic Forum i Davos som kan forandre verden. Fordi jeg har studert internasjonal politikk i statsvitenskap og er opptatt av retorikk leste jeg talen til Mark Carney tre ganger. Først på engelsk, så bokmål i Aftenposten og på nynorsk i Dag og Tid. Den siste gangen leste jeg talen baklengs, avsnitt for avsnitt, for å se om den fungerer like bra begge veier, og det gjør den. Stor ordkunst gjør det. Det første jeg vil si er at når det ser mørkt ut kan det komme noe helt overraskende. Denne gangen er det en litt grå og anonym skikkelse. Carney har jobbet for Bank of Canada og Bank of England før han ble politiker, og har steget i gradene til å bli statsminister med beskjeden karisma.   Man kan nå langt ved å snakke rolig, og uten dramatiske effekter. Carney er den milde teknokraten med et budskap om at dersom de mellomstore maktene finner sammen kan vi redde verden fra tyranniske regimer som USA, Russland...