Baard Fiksdals blogg

Helt i starten, da jeg var nede i NHO-garasjen, merket jeg jo at krankarmen var litt løs. Men jeg tenkte at det går sikkert bra. Til jeg kommer hjem. Du vet sikkert ikke hva en krankarm er. Det gjorde ikke jeg heller. Før på mandag. Krankarmen er den metallstanga som pedalen er festet til. For å være ærlig så har jeg syklet et helt liv uten å tenke så mye på krankarmene mine. Men nå var det altså noe galt fatt. Med den ene krankarmen. Den på venstre side. Det gikk likevel bra å sykle. Jeg syklet gjennom Frognerparken. Det gikk også greit i Karenslyst allé. Det var ikke noe problem på sykkelstien langs Holtekilen og opp over rundkjøringen på Lysakerlokket. Den rundkjøringen på Lysaker er for øvrig et av de farligste stedene du kan være syklist i Norge. Jeg har mange ganger sett syklister bli hardt skadet i den rundkjøringen. Men denne gangen gikk det bra. Jeg syklet i utmerket fart bortover Professor Kohts vei på Nedre Stabekk. Det var pent sommervær. Lettskyet, pent vær, som de sier i ...

Hvis å sovne foran TV-en var en olympisk øvelse, ville jeg tatt gull. Lett. Jeg kan sjelden gjengi nyhetene på Dagsrevyen. Det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg tilhører en generasjon som mener at man skal følge med på nyhetene. Å se Dagsrevyen er en borgerplikt. En høyverdig øvelse. Likevel skjer det samme nesten hver gang. Jeg synker ned i sofaen. Den er konstruert slik at man skal ligge mer enn man sitter. Jeg har kanskje en urørt kopp kaffe foran meg på bordet. Bena strekkes ut. Kroppen blir tyngre. Helt umerkelig glir hodet bakover, munnen åpner seg med tunge pust og jeg forsvinner, blir borte i kanskje fem minutter. Jeg kommer tilbake i små rykk. Slik får jeg med meg en halv nyhet om en skogbrann i Frankrike eller et bestialsk drap på Vestlandet. Så sovner jeg igjen. Dette gjentar seg fem, seks ganger. Jeg kjemper imot. Selvsagt, gjør jeg det. Det tar seg dårlig ut å sove til upassende tider,   som under nevnte bestialske drap. Jeg prøver å holde stillingen. Holde hodet...

Det var et øyeblikk i sommer hvor Ørjan Nyland kastet seg. Han lå langstrakt i lufta. Og reddet straffe. Mot Brasil. Det var 5. juli 2026, i åttedelsfinalen i VM mellom Brasil og Norge i New Jersey. Etter rundt ti minutter fikk Brasil straffe. Bruno Guimarães tok den, og Ørjan Nyland kastet seg til venstre og reddet skuddet – og trolig resten av kampen. Nyland fortsatte å storspille. Han stoppet Gabriel Martinelli og Vinícius Júnior og hadde en spektakulær redning da Kristoffer Ajer var nær ved å sette ballen i eget mål. Noen dager senere. VM-laget kommer ut på Slottsplassen i Oslo. Et hav av mennesker venter. De roper taktfast på Nyland. Hele Norge bruser. Jeg har sjelden sett og hørt nasjonen være høyere. Jeg så dette på TV og tenkte: Lurer på hvordan det føles å være Nyland nå. Vi har ikke så mange helter i Norge. Det er ikke hvert år det dukker opp en Nansen, Amundsen eller Marit Bjørgen. Nyland var lavmælt. Beskjeden. Ydmyk. Du blir ikke mindre av slikt. I Norge. P...

Det hender ikke så sjelden at jeg ligger under dyna på denne tida av året og gruer meg til å stå opp til alt det hverdagen har av slitsomme og gjerne våte, kalde og ensformige øyeblikk. Som Odd Børretzen har sagt: Ingen blir forlovet under slike forhold. I denne tunge morgenstunden er det lett å bli liggende og tenke at jeg kunne jo bare bli her under dyna til våren kommer og det blir mye større grunn til å stå opp. Men jeg tenker ikke det. Jeg har funnet på noe smart. Jeg sier til meg selv: «Du får i alle fall frokost.» Jeg syns ikke du skal ta lett på slike gleder. Har du kanskje to typer syltetøy, for eksempel blåbær og plommer, som du har lagt på glass eller syltet ned i fryseren? Har du kanskje et skikkelig godt grovbrød som blir enda bedre av å bli sprøstekt i risteren? Da har du hva jeg vil kalle frokostens høydepunkt. Plommene er fra Brønnøya. Blåbæra er fra toppen av Ramsåsen. Men før vi kommer til syltetøyet, syns jeg ikke du skal slurve med de øvrige detaljene. Jeg er langt ...

It was the best of times, it was the worst of times. Charles Dickens. Norge har aldri vært rikere. Likevel er framtiden skremmende. For noen. Har du foreldre som kan hjelpe deg inn i boligmarkedet eller har du det ikke? I Oslo fikk 67 prosent av boligkjøpere mellom 20 og 29 år foreldrehjelp i 2023. De unge og utestengte fra boligmarkedet, hvem bryr seg om dem, når de fleste i Norge bor trygt og lever ganske fett? Hadde du medianinntekt i Oslo i 2013 hadde du råd til 15 prosent av boligene. I 2013 vil du hatt råd til 5 prosent. På få år er det blitt 16.000 færre utleieboliger i Oslo, melder Aftenposten denne uken. Hvem bryr seg? Har du rukket å komme deg i fast jobb før kunstig intelligens skremmer vannet av de som skal starte på utdanning nå. Er det noen vits å ta utdanning, når KI fjerner jobbmuligheter i høyt tempo? Redusert rekrutteringen av nyutdannede på grunn av KI er et stort og økende problem, viser ferske tall fra Academic Work. Hvem bryr seg? Se her Det er 600 000 menne...

  - Er eplene modne? - Klart de er. - Kan jeg forsyne meg? - Ta så mange du vil, sier nabo Ellen. Epler har alltid vært viktige. Fra Adam og Evas tid og fram til nå. Isaac Newton fikk et eple i hodet. Wilhelm Tell skjøt et eple av sin sønns hode. Steve Jobs startet datafirma. New York – The Big Apple. Snøhvit og dvergene. Vi har alle et forhold til epler. Jeg lærte oppskriften av Fru Lyngstad i femte klasse på Allanengen skole i Kristiansund på 70-tallet. Siden har jeg holdt på. Jeg baker 25 eplekaker i august - september, fryser dem ned som mursteiner og sykler dem til jobben på fredager. Norske hageepler, litt syrlige er perfekte. Husk vaniljeis. Jeg baker tre kaker i slengen i brødformer. Oppskriften er 600 gram smør, 7,5 dl. sukker, ni egg, 740 gram mel, 3 ts. bakepulver, 6 ts. vaniljesukker, 3 dl. fløte. Stikk så mange eplebiter du får plass til ned i deigen. Toppes med kanel og gjerne hakkede mandler. Stek på nederste rille på 175 grader i 65 minutter. Heller litt fo...

  Sykepleieren tar imot meg hos Aleris på Frogner. Han er godt voksen, nær to meter høy, har vektløfter-overkropp, tyrenakke og tatoveringer på halsen. I dette voldsomt maskuline er det åpenbart plass til profesjonell omsorg, en hånd som kan ta seg nennsomt av det aller mest varsomme. Jeg er kommet for noe meget følsomt. Det setter da en ekstra spiss på opplevelsen å møte noe som kunne vært brutal utkaster på Baronen og Baronessen på 80-tallet. Vi skal i gang. Sykepleier og lege stikker et kamera inn i penis slik at det blir TV-overføring på en guidet rundtur. Vi besøker prostata og urinblæra og drar mot en konklusjon om at jeg kanskje må opereres for tredje gang. Tre dager senere er det lørdag og jeg kommer til å tenke på det kanskje vokser digre blåbær på toppen av Ramsåsen i Bærum. Etter frokost drar jeg dit. Ramsåsen ligger med utsikt over Tanum-platået og fra toppen kan du se det meste av Oslo. Stien opp er stupbratt. Jeg klatrer og speider etter bær i bratta. Det er...

Som barn plukket vi blåbær sammen med foreldre. For noen var det mer tvang enn kos. Mange hatet hvert minutt av blåbærplukkingen. Det tok en evighet å plukke et lite spann. Etterpå måtte man rense rusk. Det var et slit. De fleste kjøper nå kunstig store blåbær i butikken som koster 46 kroner for noen få gram. Dem om det. Jeg er en sanker. Jeg samler inn alt jeg kan komme på. Fisk og sopp og bær og grønnsaker på Kiwi. Jeg får grønnsaker til ni kroner kiloen når varene holder på å gå ut på dato. Det blir mye god mat av dette. I går ble det til rotmos, stuet spinat i fløte og lettsaltet torsk. Helt herlig.   Problemet i år er at det nesten ikke har regnet på Østlandet. Skogen er knusk tørr og soppen skal du lete godt for å finne noe særlig av. På søndag måtte jeg slite for å plukke halvannen liter blåbær inne ved Sandungen. Jeg var kanskje for sent ute og at sesongen er på hell, siden vi er over halvveis i august. Jeg vet ikke. Jeg har vært på et nettsted som heter plukkselv.n...

- Hver gang jeg kjøper noe, går det automatisk et lite beløp inn på en sparekonto, sier en eldre herre bak meg i køen i butikken. Han sier dette til ungjenta som sitter i kassa. Jeg snur meg og spør: - Hva bruker du sparepengene til? - For det meste frimerker. - Hva samler du på? - Norske og tyske merker. - Filateli har forandret seg mye. Hvor mange norske utgivelser er det i året? - Ca 14. Det kom en serie med frimerker om fotball-VM i sommer. De var fine. - Hvordan har denne hobbyen forandret seg? -Selvklebende merker er en katastrofe. Merkene går lettere i stykker og er mye vanskeligere å ta vare på. Noen land har sluttet å gi ut frimerker. Island har for eksempel sluttet helt. Det er trist. - Jeg skjønner det der med limet. Før kunne man jo slikke på merkene når de skulle festes til et brev, og så lot man brukte merker ligge i vannbad for å få dem til løsne fra brevet, sier jeg. - Det var tider det. - Alt var mye bedre før? - Ja.