Baard Fiksdals blogg

Jeg fyller 64 år i mai. Jeg har dårlig tid til alt jeg vil gjøre. Jeg kan ikke ligge å sove til 10 i helgene, selv om det er deilig. Søndag sto jeg opp klokka 07. Det var åtte minusgrader som skulle stige til fire. Perfekt. Noe av det beste jeg vet er å spise frokost sakte og lese avisen. Det kan jeg gjøre om jeg står opp tidlig og likevel være i skisporet litt over ni. Jeg startet på Kattås, gikk i spor som trikkeskinner opp til Sandungen, tok til venstre forbi nedlagte Rustan leir (Nike), og til høyre ved Tvetersetra for å følge åsryggen vestover, der jeg kan se Oslofjorden i det fjerne. I den bratteste delen av nedkjøringen mot Sandungen tenkte jeg at dette er bare farlig hvis jeg blir redd. Jeg bestemte meg for å være fryktløs. Jeg likte den følelsen. Ved Myggheim serverte de vafler, før jeg tok til høyre i nedkjøringen til Asdøltjern. Som er passe bratt. Det er nesten som å ha ståplass på trikken ned til Asdøltjern. Suverene spor. Det må jeg si. Så klatret jeg oppover og fikk ut...

  De står i tynne sommerklær, kommer rett fra sydenflyet, og har glemt at bilen, på et frosset Gardermoen, trenger lading. Det blir lange, iskalde minutter. Midt på natten. Å forebygge problemer er utrolig kjedelig. Tenk på politiet. Det blir ikke kule actionfilmer av å se dem traske rundt på skoler, i nabolag og på ungdomsklubber for å  forebygge  rus, ran og kokainsmugling. God forebygging ville aldri gitt oss  Gudfaren -filmene. Vi vil heller se Beredskapstroppen hamre ned dører til drapsmenn og narkobaroner. Se mer i Harvest her : Jeg pleier å si at man slipper masse kjedelige forberedelser ved å satse på flaks. Når du for eksempel skal pakke kofferten og dra til Tenerife i starten av februar, tar du da med superundertøy og en tykk genser? Sånn for sikkerhets skyld. Vi har ikke studert værvarselet. Vi sitter i leiebilen på Tenerife. Turen starter i 20 grader. Vi kjører vestover mot en landsby som heter Santiago del Teide. Vi kjører stort sett i oppoverbakker....

Lyden av vinden kom ned gjennom pipa og fikk det til å rasle i den grå oljekaminen, som sto i stua hos mine besteforeldre, Sigurd og Jenny, den gang jeg var barn i Vardø på 1960-tallet, og mørke og kulde sto i bue rundt huset, mens jeg gikk ned fra soverommet i andre etasje, slepte dyna etter meg, ned den lange, kalde trappen, svingte til venstre ved det kjølige draget fra ytterdøra og gikk inn i stua, der ingen hadde stått opp, for det var tidlig søndag, og jeg kunne gjøre meg til en ball foran kaminen, og sitte slik i en hule og høre vinden fortelle historier, kjenne at raslingen kom fra et fabeldyr som pustet, sukket og klødde fantasien, og siden uværet der ute fikk det til å knake i vegger og tak, fantes det ikke noe tryggere sted og være enn akkurat der, slik at når jeg senere i livet vil hente frem en drøm, en lukt eller en følelse, vil jeg uten nøling kunne bli fem år igjen, og sitte i denne hulen av dyne og forventning, om at alt, absolutt alt, i dette livet, ville gå min vei....

Mellom seks og ni tusen aktører selger ved i Norge. Flere tusen selger ved på nettet. Det er lett å bli svindlet.  I fjor ble jeg lurt til å betale 1640 kroner for 30 sekker som aldri ble levert. Det første året jeg kjøpte ved av Hoggestabben.no ble veden levert på døra uten problemer. Det bygget tillitt. Opplegget var forlokkende. Jeg kunne kjøpe ved når prisen var lav i juni og få levert varene nærmere jul, når prisen i markedet var høy.  Problemet var bare at år nummer to så kom det ikke noe ved. Hvis noen tusen kunder gjorde som meg så ble det raskt flere millioner kroner av det.  -Akk o ved: Her var det tomt! Vedlageret var tomt. Likevel tar firmaet imot nye bestillinger. Nå skal politiet etterforske, skrev VG i desember 25. Se her  Jeg får brev fra Hoggestabben.no som skriver at de har problemer med å levere, men ber meg være tålmodig. Jeg får tre slike brev. Også den svenske varianten er i hardt vær: Bruker du trustpilot og sjekker Huggekubbe.se finner du mang...

  Den kanadiske statsministeren Mark Carney leverte en tale på World Economic Forum i Davos som kan forandre verden. Fordi jeg har studert internasjonal politikk i statsvitenskap og er opptatt av retorikk leste jeg talen til Mark Carney tre ganger. Først på engelsk, så bokmål i Aftenposten og på nynorsk i Dag og Tid. Den siste gangen leste jeg talen baklengs, avsnitt for avsnitt, for å se om den fungerer like bra begge veier, og det gjør den. Stor ordkunst gjør det. Det første jeg vil si er at når det ser mørkt ut kan det komme noe helt overraskende. Denne gangen er det en litt grå og anonym skikkelse. Carney har jobbet for Bank of Canada og Bank of England før han ble politiker, og har steget i gradene til å bli statsminister med beskjeden karisma.   Man kan nå langt ved å snakke rolig, og uten dramatiske effekter. Carney er den milde teknokraten med et budskap om at dersom de mellomstore maktene finner sammen kan vi redde verden fra tyranniske regimer som USA, Russland...

Kulden har lagt seg som et gigantisk, hvitt teppe over landet. Det er sent på dagen. Få, om noen levende, er å se der ute i mørket. To, små svarte prikker beveger seg over den store, islagte flate. Dette er min venn Pål og meg på vei fra parkeringsplassen og inn til svømmehallen på Rud i Bærum. I resepsjonen blir vi møtt av en kjempe av en mann. Han har jobbet flere år på Grønland og Island. - Hva heter «hei» på grønlandsk spør jeg. - Du kan si Aluu. - Jeg trodde man kunne si «Ajungilak», men det er kanskje en sovepose, sier jeg. - Du kan si Ajungilaq, som betyr «null stress, det er greit»! - Skjønner. Etter svømmeturen sitter Pål og venter på meg ved inngangen. Han scroller på mobilen. Når jeg kommer ut av garderoben og går gjennom slusen er Pål opphisset. -Bodø Glimt leder 2-0 over Manchester City, til pause. -Å faen. Det er et historisk øyeblikk. Aldri har et norsk lag, i alle fall ikke så langt nord, gjort det bedre i fotball. Det er bare en ting å gjøre. Ingen ...

  «Are you going to Scarborough Fair? Parsley, sage, rosemary, and thyme. Remember me to one who lives there. She once was a true love of mine», synger Paul Simon og Art Garfunkel i 1966. Scarborough Fair er en engelsk folkevise fra 1600-tallet som Paul Simon fyller med nytt innhold. Scarborough Fair er også et marked som tradisjonelt ble holdt i byen Scarborough i North Yorkshire, England. Hvis det var du som skulle synge om tapt kjærlighet hvilke ord ville du brukt? Ville du brukt "parsley, sage, rosemary, and thyme”, som betyr persille, salvie, rosmarin og timian? Dette er urter som ofte forbindes med symbolikk i gammel folketro: Parsley (persille) – trøst / renselse Sage (salvie) – visdom Rosemary (rosmarin) – minner / trofasthet Thyme (timian) – mot / styrke Paul Simons refreng: “persille, salvie, rosmarin og timian” er verdt en tenkepause. Jeg elsker dette. Særlig de to siste, rosmarin og timian. Det er lite jeg kan komme på som ikke blir bedre med ros...

- Edvard Munch var veldig slurvete, sier jeg og peker på bildet med en finger på Nasjonalmuseet sammen med Olav, fordi det er tåke, regn og elendige skøyteforhold på Østlandet, så vi må finne på noe annet å gjøre en lørdag i januar. Plutselig kommer en vakt løpende for å si at fingeren min bare er en halv meter fra bildet, og at det er forbudt. - Hjelper det ikke at det er glass foran maleriet? - Nei. Du har ikke lov til å gå nærmere enn en meter. - Jeg kan skjønne det hvis jeg sto i fare for å snuble og søle en kopp kaffe på Edvard Munch. Det ville jo blitt en nasjonal skandale. - Det er ikke lov å ta med seg mat og drikke inn. Så du ville blitt kaset ut lenge før dette kunne skjedd. - Jeg skjønner. Nå lurer Olav på hvorfor jeg mener at Edvard slurvet. Jeg peker på kullstrekene som Munch satte for å skissere jentene i Åsgårdstrand (med fargerike hatter) og sier at han ikke gadd å fjerne strekene eller dekke de til da maleriet var ferdig. Etterpå ser vi på Nattverden av...

Samtaler ved kaffeautomaten er en egen sjanger. Siden disse kaffeautomatene er i Norge handler samtalene ofte om vær og vind, som i dag tidlig da jeg ble søkkvåt på beina av å sykle gjennom plaskregnet og tok av meg de grå, tykke ullsokkene og la de på radiatoren til tørk ved siden av kontorpulten der jeg sitter i kontorlandskapet. Ved kaffeautomaten forteller jeg om dette til en kollega og siden det er mange ting som ikke er lov, står vi der og snakker om det kan det kanskje kan komme noen å arrestere ullsokkene. Jeg får meg da til å fortelle en 30 år gammel historie om den gang vi satt og røkte sigaretter på cellekontor. Jeg røkte sikkert 20 om dagen. Da var det en kar nederst i gangen som skrev klagebrev om røyken som drev ondt nedover korridoren, kanskje 20 meter og kom inn på hans kontor. Det var ubehagelig og ikke til å leve med. Rett og slett. Mannen hadde ikke noe behov for å snakke med meg om saken først. Han foretrakk brev. Brevet var stilet til meg, min redaktør i av...