Jeg ligger på en seng av mose og kjenner at hjertet dunker hardt. Jeg får lyst til å gråte. Jeg sykler inn til kantarellåsen i Vestmarka på søndag. Det er årets første sopptur. De bratte bakkene opp fra Vestmarksetra går lett. Jeg plages ikke av varmen som har bestemt seg for å komme tilbake nå i slutten av august og forlenge sommeren. Etter en halv time tar jeg inn på en kjerrevei og sykler på det som gradvis blir til en sti. En flokk kuer står i veien. Hadde jeg vært min venn Ørjan eller Pål ville jeg sagt at dette er et livsfarlig øyeblikk, men siden jeg er meg selv kommer jeg trygt frem til stedet hvor jeg låser sykkelen til et tre, og går inn i skogen. Sommeren har vært lang og varm. Naturen er knusktørr. Hvis naturen hadde vært kunde i en hudpleiebutikk, ville jeg sagt at den ville vært en drømmekunde. Det er ikke en våt flekk å se. Noe sted. I de første klyvene opp åsen, kjenner jeg at hjerter banker og at jeg har lite krefter. Det er mange måneder siden sist jeg kjen...