Lenge hadde jeg et vanskelig forhold til faren min.
Wikipedia sier det slik: «For mange arter er farsrollen
nærmest ubetydelig eller helt fraværende. Sjøhester er imidlertid et eksempel
på en art der hannen er den av foreldrene som har primæransvaret for avkommet».
Vestmarka senhøsten 2025: I det øyeblikket myra er frosset nok,
slik at jeg kanskje kan løpe trygt over, uten å gå til grunne, og kjenne den
første følelsen av vinter, som en svak, knirkende frihet.
Føttene skal finne en vei over myra denne dagen, sent i
november, når fargene har forlatt oss og høsten definitivt teller de siste minuttene
før den overgir seg til en svarthvit verden.
Frosten får det til å knase i mosen. Jeg løper. Den ene foten
vil synke, men reddes av neste skritt, og hvis jeg klarer å holde farten kan
jeg komme meg helskinnet over.
Du burde prøve. Om du da ikke føler at du lever, gjør du det
aldri.
Å løpe over myra på den første barfrosten ligner på tømmerfløting.
Det lar seg gjøre å komme tørrskodd over. Det er ikke så mange som prøver. De
fleste liker trygghet best.
Den dagen jeg sluttet å gå på stier åpnet naturen en ny
verden. Sansene ble skjerpet. Fantasien
klødde i huet. Jeg gikk på kryss og tvers og rotet meg bort. Hjertet slo kraftigere
og jeg kjente på en uro. Når det skjer, er turen på sitt viktigste.
Lenge hadde jeg et vanskelig forhold til far min. Men de
siste årene kom vi nærmere hverandre. Da han døde i fjor, begynte jeg å se
etter ham. I meg selv og andre steder. I høst var jeg i marka, oppe ved
Sandungen. Jeg vet at han pleide å gå der og plukke sopp, og nå kjente jeg: «Her
er du jo, far».
Colosseum kino, høsten 2025: Jeg ser «Affeksjonsverdi».
Renate Reinsve spiller mot Stellan Skarsgård, en far som dukker opp i livene
til sine døtre etter lang tid. På filmweb skriver de om filmen at den «utforsker
de emosjonelle sår som kan oppstå fra fravær og uoppfylte forventninger».
Jeg er født i 1962. I
min tid hadde vi fedre som ble voksne på 1960-tallet. Det viktigste for far var
å forsørge familien. Nærhet til ungene var noe man drev med sporadisk, i ferier
og slikt. Det hadde sine fordeler.
Når far lå og hvilte middag mellom halv seks og syv, skulle
ungene være ute av huset. Det var null organisering der ute. Null kontroll. Om
våren, når fjordisen sprakk opp, hoppet vi fra isflak til isflak. Falt du da,
kunne ingen makt i verden redde deg.
Det er derfor jeg kan løpe over myra uten å blunke. Det er
jeg dypt takknemlig for.
Les også: "Øya ved verdens ende"
Kommentarer
Legg inn en kommentar