Gå til hovedinnhold

Å løpe trygt over uten å gå til grunne



Lenge hadde jeg et vanskelig forhold til faren min.

Wikipedia sier det slik: «For mange arter er farsrollen nærmest ubetydelig eller helt fraværende. Sjøhester er imidlertid et eksempel på en art der hannen er den av foreldrene som har primæransvaret for avkommet».

Vestmarka senhøsten 2025: I det øyeblikket myra er frosset nok, slik at jeg kanskje kan løpe trygt over, uten å gå til grunne, og kjenne den første følelsen av vinter, som en svak, knirkende frihet.

Føttene skal finne en vei over myra denne dagen, sent i november, når fargene har forlatt oss og høsten definitivt teller de siste minuttene før den overgir seg til en svarthvit verden.

Frosten får det til å knase i mosen. Jeg løper. Den ene foten vil synke, men reddes av neste skritt, og hvis jeg klarer å holde farten kan jeg komme meg helskinnet over.

Du burde prøve. Om du da ikke føler at du lever, gjør du det aldri.

Å løpe over myra på den første barfrosten ligner på tømmerfløting. Det lar seg gjøre å komme tørrskodd over. Det er ikke så mange som prøver. De fleste liker trygghet best.

Den dagen jeg sluttet å gå på stier åpnet naturen en ny verden. Sansene ble skjerpet.  Fantasien klødde i huet. Jeg gikk på kryss og tvers og rotet meg bort. Hjertet slo kraftigere og jeg kjente på en uro. Når det skjer, er turen på sitt viktigste.

Lenge hadde jeg et vanskelig forhold til far min. Men de siste årene kom vi nærmere hverandre. Da han døde i fjor, begynte jeg å se etter ham. I meg selv og andre steder. I høst var jeg i marka, oppe ved Sandungen. Jeg vet at han pleide å gå der og plukke sopp, og nå kjente jeg: «Her er du jo, far».

Colosseum kino, høsten 2025: Jeg ser «Affeksjonsverdi». Renate Reinsve spiller mot Stellan Skarsgård, en far som dukker opp i livene til sine døtre etter lang tid. På filmweb skriver de om filmen at den «utforsker de emosjonelle sår som kan oppstå fra fravær og uoppfylte forventninger».

Jeg er født i 1962.  I min tid hadde vi fedre som ble voksne på 1960-tallet. Det viktigste for far var å forsørge familien. Nærhet til ungene var noe man drev med sporadisk, i ferier og slikt. Det hadde sine fordeler.

Når far lå og hvilte middag mellom halv seks og syv, skulle ungene være ute av huset. Det var null organisering der ute. Null kontroll. Om våren, når fjordisen sprakk opp, hoppet vi fra isflak til isflak. Falt du da, kunne ingen makt i verden redde deg.

Det er derfor jeg kan løpe over myra uten å blunke. Det er jeg dypt takknemlig for.

Les også: "Øya ved verdens ende"


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer