Gå til hovedinnhold

-Dette kan bli veldig farlig, sier jeg

 

Etter tre timer på ski med pulk på slep, i våt tung snø, med tåke og regn kommer vi opp til Lufsjå for å isfiske.

Det er lørdag formiddag. Det er null sikt. Jeg har store gnagsår på helene. Det er som Nansen ville sagte: «Vestkysten eller døden».

Vi er endelig kommet frem til den ubetjente turisthytta Lufsjå på Hardangervidda som jeg ikke har nøkkel til. Turkompis Ørjan prøver å finne et sted med litt ly for vinden. Han finner frem matpakken. Han fryser. Det er meldt mye regn. Hele resten av helgen. Vi kommer til å bli gjennomvåte, kalde og ulykkelige. Faren for at vi roter oss bort er stor.

-Hvis vi går i den retningen, sier jeg og peker, kan det hende at vi finner en hytte som ligger like ved en god fiskeplass, sier jeg.

- Hvis vi går i den retningen er det fare for at vi dør, sier Ørjan.

Det har han helt rett i. Jeg står bøyd over pulken. Der har jeg en parkdress som er varm og god på isfisketurer. Men den tåler ikke regn.

Vi planla denne turen i fjor, da vi var her sist. Den gang var det ti minus, vindstille, sol, helt magiske forhold. Fantastisk utsikt. Nordlys. Røye som nappet. Slike ting.

Jeg blir sjokkert når jeg opplever whiteout. Det oppstår i tett snøfall, gjerne i kombinasjon med vind, snøfokk, eller som nå, i tåke. Vi går fra pinne til pinne. Løypa er kvistet opp til turisthytta, men videre er det ingen kvister.

Ørjan forteller om en gang han og to kompiser ble overrasket av whiteout. To av karene hadde rød jakke. En hadde blå. Den blå ble fort borte i snøfokk, mens den røde var lettere å se. En rød jakke gikk frem til neste kvist. De to andre ventet, så sendte de nestemann frem, og slik, meget sakte kom de seg gjennom uværet.

Jeg snur meg mot Ørjan:

- Det er viktig å være fleksibel. Å tenke på alternativer.

- Ja, sier Ørjan.

- Vi kan gå tilbake til hytta vi kom fra.

- Ja, sier Ørjan.

- Vi kan skru på Viaplay.

- Jeg har ikke Viaplay, sier Ørjan.

 -Vi kan spleise på Viaplay.

- Genial Ide!

Vi kan se tre fotballkamper på rad og drikke masse øl, sier jeg.

Slik ble det hva jeg vil kalle en fin helg.

 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
6 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer