Gå til hovedinnhold

Vi fant Judas


- Edvard Munch var veldig slurvete, sier jeg og peker på bildet med en finger på Nasjonalmuseet sammen med Olav, fordi det er tåke, regn og elendige skøyteforhold på Østlandet, så vi må finne på noe annet å gjøre en lørdag i januar.

Plutselig kommer en vakt løpende for å si at fingeren min bare er en halv meter fra bildet, og at det er forbudt.

- Hjelper det ikke at det er glass foran maleriet?

- Nei. Du har ikke lov til å gå nærmere enn en meter.

- Jeg kan skjønne det hvis jeg sto i fare for å snuble og søle en kopp kaffe på Edvard Munch. Det ville jo blitt en nasjonal skandale.

- Det er ikke lov å ta med seg mat og drikke inn. Så du ville blitt kaset ut lenge før dette kunne skjedd.

- Jeg skjønner.

Nå lurer Olav på hvorfor jeg mener at Edvard slurvet. Jeg peker på kullstrekene som Munch satte for å skissere jentene i Åsgårdstrand (med fargerike hatter) og sier at han ikke gadd å fjerne strekene eller dekke de til da maleriet var ferdig.

Etterpå ser vi på Nattverden av Leonardo da Vinci. Jeg har sett Nattverden i Milano sammen med kona og da var det rasjonert hvor lenge vi fikk se på bildet. Vi ble sluppet inn i puljer og fikk se på freskoen i 20 minutter, tror jeg det var.

I Nasjonalmuseet kan vi se så lenge vi vil på en kopi. Vi begynner nå å lure på hvem av disiplene som er Judas Iskariot.

Jeg tipper på en av dem som holder en dolk i hånden, men det viser seg å være Peter, finner Olav ut ved hjelp av AI. Judas er han foran Peter, som sitter med en liten lærpose i hånden, trolig med 30 sølvpenger. Her påpeker jeg at Leonardo da Vinci var veldig etterpåklok. Det er ikke sannsynlig at Judas ville sittet slik med pengepungen han fikk for å bli tidenes mest kjente forræder. Når som helst kunne jo en av disiplene eller Jesus ha spurt; "hva har du der Judas?", og så ville han rødmet og blitt avslørt.

Like etter oppdager vi en installasjon som består av et reinsdyrhorn, en gren og noen trekors som henger i taustumper.

- Det er sikkert et samisk kunstverk som påpeke at kirken har vært med på å trakassere samene og nekte dem respekt for kultur, identitet og egenverd, sier jeg.

- Det tror jeg også sier en museumsvakt som står rett bak meg og snakker nordnorsk.

- Hvor er du fra, spør jeg

- Jeg kommer fra Vardø.

- Det gjør jeg også. Hvor i byen bodde du, spør jeg

- I et hvit hus som ligger mellom Hurtigrutekaia og Festningen, sier mannen.

- Jeg bodde i Festningsgaten 3. Det er bare fem minutter fra ditt barndomshjem, sier jeg.

Når vi går ut av denne samtalen sier jeg til Olav: "Norge er et utrolig lite land. Det er fint".

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer