Gå til hovedinnhold

Et historisk øyeblikk i Sandvika

Kulden har lagt seg som et gigantisk, hvitt teppe over landet. Det er sent på dagen. Få, om noen levende, er å se der ute i mørket. To, små svarte prikker beveger seg over den store, islagte flate.

Dette er min venn Pål og meg på vei fra parkeringsplassen og inn til svømmehallen på Rud i Bærum. I resepsjonen blir vi møtt av en kjempe av en mann. Han har jobbet flere år på Grønland og Island.

- Hva heter «hei» på grønlandsk spør jeg.

- Du kan si Aluu.

- Jeg trodde man kunne si «Ajungilak», men det er kanskje en sovepose, sier jeg.

- Du kan si Ajungilaq, som betyr «null stress, det er greit»!

- Skjønner.

Etter svømmeturen sitter Pål og venter på meg ved inngangen. Han scroller på mobilen. Når jeg kommer ut av garderoben og går gjennom slusen er Pål opphisset.

-Bodø Glimt leder 2-0 over Manchester City, til pause.

-Å faen.

Det er et historisk øyeblikk. Aldri har et norsk lag, i alle fall ikke så langt nord, gjort det bedre i fotball. Det er bare en ting å gjøre. Ingen nøling. Ingen tvil. Vi kaster oss i bilen. Vi kjører så fort det lar seg gjøre. Til Sandvika.

For store anledninger, for sterke følelser, er det alltid en ting du bør tenke på. Parkeringsplass. Hvor skal du sette fra deg bilen, og ikke få bot.

Pål haster ut av bilen, så nær sportspuben som mulig. Han går inn med ordre om å kjøpe en «Brooklyn IPA Uten», til meg, og holde av plass. Jeg kjører så til en parkeringsplass ved Norges korteste elv, Rønne elv, blant kjennere. Mange år med tyvfiske har gjort meg god på gratis parkeringsplasser i Sandvika. Jeg løper tilbake til puben.

Der inne er det elektrisk stemning. Andre omgang er godt i gang. Bodø Glimt går opp til 3-0 med en eventyrlig scoring. TV viser bilder av statsminister Jonas Gahr Støre. Han danser av glede. Britiske medier skriver at de vil snakke om dette til evig tid, nord for polarsirkelen.

Jeg sitter ved siden av en fyr med fullskjegg og tykk genser som ser ut som han har vært isolert i ødemarken hele livet, og aldri, ikke under noen omstendighet, har han vist følelser, men nå sprekker mannen opp. Han strekker ut begge armene for å gi meg en bjørneklem, enda vi aldri har sett hverandre før.

Mannen ser litt spørrende på meg, som om han venter på en sold melding.

-Ajungilaq, sier jeg.



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer