Gå til hovedinnhold

Å fryse rumpa av seg på Gardermoen

 

De står i tynne sommerklær, kommer rett fra sydenflyet, og har glemt at bilen, på et frosset Gardermoen, trenger lading. Det blir lange, iskalde minutter. Midt på natten.

Å forebygge problemer er utrolig kjedelig. Tenk på politiet. Det blir ikke kule actionfilmer av å se dem traske rundt på skoler, i nabolag og på ungdomsklubber for å forebygge rus, ran og kokainsmugling. God forebygging ville aldri gitt oss Gudfaren-filmene. Vi vil heller se Beredskapstroppen hamre ned dører til drapsmenn og narkobaroner. Se mer i Harvest her:

Jeg pleier å si at man slipper masse kjedelige forberedelser ved å satse på flaks. Når du for eksempel skal pakke kofferten og dra til Tenerife i starten av februar, tar du da med superundertøy og en tykk genser? Sånn for sikkerhets skyld.

Vi har ikke studert værvarselet. Vi sitter i leiebilen på Tenerife. Turen starter i 20 grader. Vi kjører vestover mot en landsby som heter Santiago del Teide. Vi kjører stort sett i oppoverbakker. På tusen meter har temperaturen falt til 11 grader. Vi har tenkt oss enda høyere. Vi vil gå fottur på 2000 meter. Det blåser opp. Vinden river og sliter. I alt og alle. Jeg ser på kona. Hun har dette utrykket i ansiktet som alle ektemenn kjenner altfor godt. Dette har med erfaring å gjøre: Å føle fare, redder liv.

Jeg sier: -Det er bare en ting å gjøre.

-          Ja, sier kona.

-          Vi snur, sier jeg.

-          Ja, sier kona.

Vi kjører ned til Los Gigantes, en by som ligger behagelig mellom mange varmegrader, helt nede ved havet. Her har de utrolig dårlig merkede enveiskjørte gater, men dette kompenseres ved at en dame kan stå å skrike til deg når du kommer kjørende feil vei. Folk er greie sånn.

Etterpå tar vi motorveien tilbake til hotellet hvor jeg starter den daglig halvtimen med leting etter parkeringsplass. Jeg ser på dette som lakse-fiske. Jeg kjøre sakte rundt, kommer gildene opp mot et fint sted, speider etter en ledig plass, og på fotgjengere som kanskje skal gå bort til en bil og gjøre plassen ledig. Jeg blir kjempeglad når jeg får napp og kan parkere gratis.

Det er lørdag kveld: Hvis de hadde kommet under krigen ville vi kaldt dem en konvoi, de fire damene i pels, tungt parfymerte, på stripa ved Playa de las Américas på Tenerife, mens temperaturen er over 20 grader og svette ikke er noen hindring. For skjønnhet.

Ved slike anledninger pleier jeg å tenke på Trude Drevland og si at hvis du ansetter en fullrigger, vær da ikke forbauset om hun kommer for fulle seil. De fire pelsdamene er åpenbart i medvind på stripa i en voldsom by av pompøse hoteller, som alle går for det maksimale. I smakløshet. Vi står mellom et halvt forsøk på Kheopspyramiden, Hard Rock Cafe på steroider og et fallert Taj Mahal. Dette er en så til de grader kunstig anlagt by at man ikke har noe annet valg enn å gi seg ende over.

Søndag reiste vi hjem. Flyet landet 22.30. Piloten sier over høyttaleranlegget at det er Widerøe sin skyld at vi må stå i 40 minutter å vente på at flyet blir koblet til gaten og åpne døra. De fleste har reist seg og står i midtgangen. En dame på 120 kilo med ryggsekk og krykker prøver å mose meg flat med roterende bevegelser.

Dette forteller jeg til Even, på jobben, neste dag. Even forteller nå om en gang han kona landet på Gardermoen og EL-bilen sto nærmest utladet på parkeringsplassen. Det var flere andre som kom fra syden i tynne sommerklær. De var i samme situasjon. De trengte lading. Desperat. Det var midt på natten. Det var iskaldt.

Som jeg pleier å si. Man slipper masse kjedelige forberedelser ved å satse på flaks.


Baard ved Los Gigantes på lørdag. 

 

 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
4 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer