Baard Fiksdals blogg

Denne spalten, “I Margen” som du nå leser, ble født i mars 1994. I dag skal den dø. Jeg har sittet her hver uke i seks år. Flere hundre ganger, faktisk, har jeg kikket ut av vinduet og lurt på hva som skulle fortelles. Noen ganger snødde det iskaldt der ute. Andre ganger stekte solen. Men alltid steg friheten til å være lykkelig på vei inn i spalten. Jeg har fått 474 brev, fakser, email, og telefoner om spalten (to stykker i uken i snitt). Man vil med dette svare på dem alle.  For det første: Jeg juger aldri. Jeg o verdriver kanskje en smule, i nødverge, men det var faktisk helt sant at Norge sa nei til EU, at mor Gro ikke burde gått fra oss på den måten, at det var forbudt å ikke sørge dypt nok da Diana døde, og at jeg har stirret inn i kjøleskapet uten å finne noe der inne verdt å leve for, samt kjenner noen som har slaktet en blåhval med motorsag. For det andre vil man med dette henvise alle klager over skrivefeil til Fru Lyngstad på Allanengen barneskole i Kristiansu...

Hun sitter alene på en tom kabeltrommel på Hallingskeid stasjon og venter på 14.07 toget til Oslo. Vi er 1.150 meter over hverdagen. Naturen her er hva man i kriminalromaner ville kalt barsk, kanskje drepende. Isen pleier å gå på vannene i slutten av juni og legger seg igjen i september. Sesongen for glede mellom varmegrader er kort. Denne helgen var det rundt null grader selv om vi fortsatt har mye igjen av august. Fiskekompis Ørjan og jeg er her for å fiske røye og ørret. Jeg får ørret i et vann som ligger på 1277 meter og poster bildet i sosiale medier.  - Jeg ante ikke at ørret kan klare seg så høyt, skriver en kar.  - I naturen er det noen som er mer trassige enn andre, tenker jeg. På søndag skal vi ta toget hjem. Vi står en halv time på perrongen og venter. Jeg kommer i snakk med en 73 år gammel dame som forteller at hun heter Hennie og holder til på en hytte et par kilometer opp langs Rallarvegen i retning Finse. Det er et øde, forblåst sted. Det er krevende å kom...

Jeg ligger på en seng av mose og kjenner at hjertet dunker hardt. Jeg får lyst til å gråte. Jeg sykler inn til kantarellåsen i Vestmarka på søndag. Det er årets første sopptur. De bratte bakkene opp fra Vestmarksetra går lett. Jeg plages ikke av varmen som har bestemt seg for å komme tilbake nå i slutten av august og forlenge sommeren. Etter en halv time tar jeg inn på en kjerrevei og sykler på det som gradvis blir til en sti. En flokk kuer står i veien. Hadde jeg vært min venn Ørjan eller Pål ville jeg sagt at dette er et livsfarlig øyeblikk, men siden jeg er meg selv kommer jeg trygt frem til stedet hvor jeg låser sykkelen til et tre, og går inn i skogen. Sommeren har vært lang og varm. Naturen er knusktørr. Hvis naturen hadde vært kunde i en hudpleiebutikk, ville jeg sagt at den ville vært en drømmekunde. Det er ikke en våt flekk å se. Noe sted. I de første klyvene opp åsen, kjenner jeg at hjerter banker og at jeg har lite krefter. Det er mange måneder siden sist jeg kjen...

Jeg har reist gjennom et langt liv uten å legge merke til når Premier League starter, men plutselig skjedde noe alvorlig som forandret det meste. Jeg begynte å se Liverpool-kamper for fem år siden. Det skjedde sammen med gode venner. Jeg var lenge på opplæring. Jeg ble ivrig. Sist sesong så jeg nær samtlige kamper som Liverpool spilte. Jeg blir lett hekta på ting. Jordbær med fløte og sukker. Sykling, svømming. Sopplukking. Solsikker. Sportsfiske. I flere år kunne jeg sitte i timesvis hver dag å spille Wordfeud på mobilen. Jeg kunne holde på med fem spill samtidig. Jeg måtte slutte brått med Wordfeud. Jeg har det slik: Følelsene raser rundt i kroppen. Har du en gang kjent en storlaks i Gaula er det ingen vei tilbake. Det var livsfarlig å begynne med Liverpool. Mandag denne uken kjente jeg en sterk uro. Premier League startet denne uken. På fredag. Jeg har ikke investert i et Viaplay- abonnement til 750 kroner måneden, som lar meg se engelsk fotball, fordi jeg syns det er grisedyrt....

Dette skjedde like ved der Ole Bull hadde sitt sommerhus, på øya Lysøen i Lysefjorden . Vi skulle ta ferga over til øya da jeg oppdaget tre robåter av det edleste slaget, ligge fortøyd ved brygga. Det er den dype brunsvarte fargen, lukten av tjære og den smekre formen som jeg har forelsket meg i. Det er selveste urbåten, dette, en farkost som vikingene hadde og som det er umulig å ikke bli i godt humør av.   Oselver eller Oselvar er en klinkbygget, sørvestlandsk båttype som har vært svært vanlig i ytre strøk av Hordaland i hundrevis av år. Båttypen går flere tusen år tilbake i tid, og oselveren viser tydelige likhetstrekk med både en rekonstruksjon av Halsnøybåten (ca. år 300 e. Kr.) og Gokstadfæringen (ca. 900 e. Kr.). Oselever er kåret til Norges nasjonalbåt og står på Unescos verdensarvliste. Det er makrell i fjorden og en solblank dag som jeg lengter etter å ro i gjennom, med sakte sinnsro og seige tak, med et snøre på slep, i et Vestland på sitt aller vakreste....

Det er en tirsdag med storm i kastene i Bærum. Lokalavisen har oppslag om dramatikk. Flere båter napper litt ekstra i fortøyningene. En trampoline har blåst sin vei. Naturen er en fiende. Jeg kjører til Biltema på Rud. Jeg handler en blå plastbøtte med lokk som skal brukes til å høste druer hos Jon og Heidi i Asker i september. Jeg tipper det kan dreie seg om 20 liter med druer. Jeg har en usikker plan om å lage saft og kanskje eddik. Jeg er på jakt etter gode råd. Har du erfaringer med druesaft som ikke er kjøpt på polet? Ikke nøl med å ta kontakt. Etter å ha sikret meg den fine plastbøtten med lokk (45 kr), kjøper jeg 10 avfallsposer for anleggsarbeid (59 kr), som befinner seg i Bygg- og anleggsavdelingen. Jeg har gjort grundig research. Jeg gjør dette fordi jeg har en hel del å frykte. Posene må ikke ryke eller få hull. Ikke for noen pris. Jeg frykter en ulykke. I det jeg skal betale går det et ras i sukkertøy-avdelingen ved kassen på Biltema. En ung kvinnelig ansatt kaster ...

I riktig gamle dager var det utrolig mange hvite flekker på verdenskartet. Alle som ville kunne jo bare legge i vei og komme til steder hvor intet menneske noen gang hadde satt sin fot. I våre dager er det mye vanskeligere å bli en ekte oppdager. "The Last Place on Earth" heter en TV-serie om kappløpet mot Sydpolen mellom Robert F. Scott og Roald Amundsen. Dette var karer som la i vei på farefull ferd. De la i vei uten å ane hva de var på vei til. Hva som ventet rundt neste sving. Døden eller triumf? Ikke godt å vite. I dag vet de fleste hvor alt ligger. Dette sitter jeg og en god kollega Jo Eirik og snakker om, mens vi spiser lunsj. Jo Eirik er en bereist kar fra Sunnmøre. Han har vært på en rekke rare steder. Over hele kloden. Både her. Og der. Jeg spør nå hva han skal gjøre i sommer og får til svar at mannen har tenkt å reise til Sør Afrika. Jeg kommer nå til å tenke på noe rart. Jeg gjør ofte det. Jeg lurer på alt mulig. - Hvor kommer du hvis du begynner å fly rett sørov...

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...

  Albert Camus skriver i "Pesten" at du kjenner en by på hvordan de elsker, hva de spiser og hvordan de dør.   Kjærlighet og døden ser jeg foreløpig bort i fra. Jeg er i Bergen. Her spiser de skillingsboller. At Norge gikk over til kroner og øre i 1875 er ikke helt akseptert i Bergen. Her har de en bolle som kostet en skilling og da skal den naturligvis hete det til all evighet. En skilling i 1875 tilsvarte 3,3 øre, som i dagens pengeverdi vil si noe over to kroner. Hvordan kan det da ha seg at en skillingsbolle med kaffe (på tilbud) koster 69 kroner hos Baker Brun i kjøpesenteret på Laksevåg?   Jeg mener forøvrig at en kroneis burde koste en krone eller skifte navn. Når du kommer innom Bergens turistkontor på web er det aller første de forteller deg dette: "Den er stor, varm, saftig, og har masse sukker på toppen. Skillingsbollen har vært Bergens nasjonalbakst i over 500 år. Den ekte skillingsbollen kommer fra Bergen, og du bør ikke reise fra byen før du har s...

Klokken er 14.30, en torsdag i juli 2025. Køen ved pølseboden 3-Kroneren er en halv time lang, og strekker seg langt nedover Kong Oscars gate, like ved Fløibanen.  Da folk begynte å fortelle om 3-Kroneren på Tiktok økte salget med 1.400 prosent (2020-23), omsetningen passerte 15 millioner kroner, og kiosken selger nå for like mye som Bergens eneste Michelin-restaurant. 3-Kroneren er for pølser i vest, hva Espa er for boller på Østlandet. De fleste må innom.  Lyden av trillekofferter er ingen steder i Norge mer intens enn i Bergen akkurat nå. Det er bra for pølsesalget. - Smaker det fantastisk , er det verdt å stå i køen, kauker en amerikansk dame, mens jeg står med en reinsdyrpølse med stekt løk og tyttebærsaus i munnen.  - Absolutt, sier jeg , som nettopp har betalt 246 kroner for to pølser i brød og en liten boks sukkerfri solo (de har øl også). Prisen skremmer åpenbart ingen. På nettet kan man lese om folk som har reist hit fra Malaysia for å spise pølser. Navnet har ...