Gå til hovedinnhold

Jeg frykter en ulykke

Det er en tirsdag med storm i kastene i Bærum. Lokalavisen har oppslag om dramatikk. Flere båter napper litt ekstra i fortøyningene. En trampoline har blåst sin vei. Naturen er en fiende.

Jeg kjører til Biltema på Rud. Jeg handler en blå plastbøtte med lokk som skal brukes til å høste druer hos Jon og Heidi i Asker i september. Jeg tipper det kan dreie seg om 20 liter med druer. Jeg har en usikker plan om å lage saft og kanskje eddik. Jeg er på jakt etter gode råd. Har du erfaringer med druesaft som ikke er kjøpt på polet? Ikke nøl med å ta kontakt.

Etter å ha sikret meg den fine plastbøtten med lokk (45 kr), kjøper jeg 10 avfallsposer for anleggsarbeid (59 kr), som befinner seg i Bygg- og anleggsavdelingen. Jeg har gjort grundig research. Jeg gjør dette fordi jeg har en hel del å frykte. Posene må ikke ryke eller få hull. Ikke for noen pris.

Jeg frykter en ulykke.

I det jeg skal betale går det et ras i sukkertøy-avdelingen ved kassen på Biltema. En ung kvinnelig ansatt kaster seg over problemet og får stablet alt på plass igjen. Alt ordner seg. Jeg liker det.

Jeg kjører en Toyota Auris fra 2011. Jeg kjører til hestesenteret på Grini. Jeg parkerer mellom en lys blå Porsche Cayenne og en rød Mini Morris med soltak. Jeg har tenkt å gå inn å be om tillatelse. Nå hilser jeg på en jentunge på kanskje 12 år som leier hesten sin og blir fotografert av venner. Hun har hjelm, svarte ridebukser, svarte støvler og en grønn, elegant ridejakke. Hun gir meg et strålende smil. Jeg liker det.

Jeg kikker inn. Her står en meget vakker hest som varmer seg under noe som ser ut som et slags solarium. Jeg aner ikke hva det er. Men hvis jeg hadde vært hest ville jeg garantert chillet under en slik innretning. En eldre kvinne børster hesten med erfaren omtanke og betydelig kjærlighet.

Jeg spør kvinnen om jeg kan forsyne meg av hestemøkk. Jeg trenger to sekker. Det får jeg lov til.

Jeg bruker to avfallsposer for anleggsarbeid. Jeg finner en gigantisk kontainer som er helt full av hestemøkk og halm. Jeg fyller posene halvfulle. Jeg er redd for at de skal ryke. Jeg laster sekkene inn i bilen. Jeg kjører med vinduene åpne. Jeg frykter reaksjoner. På lukt i bilen.

Jeg har sett et triks som fysiker og TV-kjendis Andreas Wahl har lagt ut på nettet. Han tømmer all luft i en bil, ved å la bakvindu stå på gløtt og bruke bildøren foran til å lage en trykkbølge som presser ut all luft av kupen i løpet av få sekunder. Jeg gjør som Andreas Wahl har lært meg. Etterpå snuser jeg i bagasjerommet. Det lukter greit. Ikke noe problem.

40 liter kugjødselkompost koster 120 kroner på Plantasjen. Jeg har nå ca 100 liter kompost fra hest. Det får gjøre samme nytten. Jeg blander dette med jorda som jeg til våren skal sette poteter i. Det blir fint. Jeg er strålende fornøyd. Hilsen en som ikke fikk småbruk i dåpsgave. 

6. august 2025

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer