Gå til hovedinnhold

Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda

I riktig gamle dager var det utrolig mange hvite flekker på verdenskartet. Alle som ville kunne jo bare legge i vei og komme til steder hvor intet menneske noen gang hadde satt sin fot. I våre dager er det mye vanskeligere å bli en ekte oppdager.

"The Last Place on Earth" heter en TV-serie om kappløpet mot Sydpolen mellom Robert F. Scott og Roald Amundsen. Dette var karer som la i vei på farefull ferd. De la i vei uten å ane hva de var på vei til. Hva som ventet rundt neste sving. Døden eller triumf? Ikke godt å vite.

I dag vet de fleste hvor alt ligger. Dette sitter jeg og en god kollega Jo Eirik og snakker om, mens vi spiser lunsj. Jo Eirik er en bereist kar fra Sunnmøre. Han har vært på en rekke rare steder. Over hele kloden. Både her. Og der. Jeg spør nå hva han skal gjøre i sommer og får til svar at mannen har tenkt å reise til Sør Afrika.

Jeg kommer nå til å tenke på noe rart. Jeg gjør ofte det. Jeg lurer på alt mulig.

- Hvor kommer du hvis du begynner å fly rett sørover fra Sør Afrika og krysser Sydpolen. Hva er da det første fast land du møter, spør jeg.

Jo Eirik begynner nå straks å gruble. Han tar dessuten frem mobilen og søker. Det viser seg nå, litt overraskende, at ingen har googlet akkurat dette spørsmålet før. Dette kan være et av de siste ubesvarte spørsmål på jorda.

Jo Eirik forslår nå at om du flyr over polpunktet og skal opp igjen på den andre siden, nordover, så kommer du til Sør Amerika. Da ler jeg høyt. Du Jo Eirik, sier jeg, når du flyr sydover så har du Sør Amerika på høyre hånd, hvordan kan det da dukke mirakuløst opp igjen på den andre siden av jorda, sier jeg. Jo Eirik lager nå noen rare bevegelser med hendene for å illustrer at kartet krummer seg. Jeg blir ikke klokere av det.

Nå henter Jo Eirik frem et verdenskart på mobilen. Han har en teori om at det kanskje kan være Norge som er det første man kommer til. Problemet med verdenskartet er at det er rektangulært. Det er vanskelig å forstå hva som ligger nedenfor kanten, hvis du skjønner. Mens vi sitter slik og diskuterer kommer en informasjonsdirektør forbi som heter Finn L. Han foreslår Russland. Etter ham kommer bedriftslege Erik DH. Han nevner Australia og New Zealand. Til sist kommer Johannes S. som er advokat og jobber i en forening som er eksperter på transport. Han foreslår straks Nord Amerika.

Det å fly rett frem over Sydpolen og bare fortsette videre sørover, eller blir det nordover, er liksom ikke så lett å forestille seg. Vi spør den ene etter den andre, men ingen finner svaret. Johannes prøver nå en app som heter Google Earth. Han bruker tommelen til å snurre på hele jordkloden. Mens han gjør dette så innvender Johannes at det sikkert ikke er noen som har fløyet akkurat den ruta jeg foreslår siden det ikke vil være mulig å fylle drivstoff underveis. Det er derfor ikke så lett. Johannes blir dessuten ikke noe klokere av å snurre rundt med jordkloden med tommelen. Det viser seg at han meget lett kommer ut av kurs med Google Earth.

Jeg lover nå Jo Eirik en premie hvis han kan løse nøtta. Han må dessuten sende meg en SMS eller epost med en gang han har funnet svaret. Jo Eirik legger nå i vei som en sann oppdagelsesreisende. På vei mot The Last Place on Earth.

En time senere får jeg et pling på datamaskinen min. Jeg får følgende epost:

"Takk for god lunsj. Det måtte to sunnmøringer til å løse dette her.  Vi kommer til at svaret er det vel anerkjente Tubuai".

"Som vi alle vet er Tubuai ei øy og en kommune i øygruppen Australøyene i Fransk Polynesia i Stillehavet. Øya har et flateinnhold på 45 km², og ligger 640 km sør for Tahiti. Tubuai kommune hadde i 2012 et folketall på 2 173, fordelt på flere landsbyer, hvorav den største er Mataura. Tubuai ble annektert av Frankrike i 1881. I filmen Mytteriet på Bounty er Tubai framstilt som ei kannibaløy".

Dette skriver Jo Eirik. Han legger ved et bilde av sin egen finger. Den peker på kartet. Det er slik oppdagelser blir til. 

Tidligere publisert 14.06.2017 i Nettavisen

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer