Gå til hovedinnhold

Jeg så en Oselver i sommer og drømte meg bort

Dette skjedde like ved der Ole Bull hadde sitt sommerhus, på øya Lysøen i Lysefjorden. Vi skulle ta ferga over til øya da jeg oppdaget tre robåter av det edleste slaget, ligge fortøyd ved brygga.

Det er den dype brunsvarte fargen, lukten av tjære og den smekre formen som jeg har forelsket meg i. Det er selveste urbåten, dette, en farkost som vikingene hadde og som det er umulig å ikke bli i godt humør av.  

Oselver eller Oselvar er en klinkbygget, sørvestlandsk båttype som har vært svært vanlig i ytre strøk av Hordaland i hundrevis av år. Båttypen går flere tusen år tilbake i tid, og oselveren viser tydelige likhetstrekk med både en rekonstruksjon av Halsnøybåten (ca. år 300 e. Kr.) og Gokstadfæringen (ca. 900 e. Kr.).

Oselever er kåret til Norges nasjonalbåt og står på Unescos verdensarvliste.

Det er makrell i fjorden og en solblank dag som jeg lengter etter å ro i gjennom, med sakte sinnsro og seige tak, med et snøre på slep, i et Vestland på sitt aller vakreste.  

Da ferga kom over til den andre siden lå det en oselver der også, som jeg kunne ta bilder av, der den lå og duppet mellom så mange varmegrader at sommeren ikke kunne bli bedre.

Jeg poster bilde av Oselveren på Facebook og får gode kommentarer.

-       - Eg har ein slik i naustet, skriver Per.

- De ser bra ut, men lukter bedre, skriver Steinar.

- Fantastisk båt, har mange gode minner fra fisketurer med min morfar i hans oselvar færing, skriver Geir.

- Vi hadde en sånn da jeg var jentunge - vi rodde mye, raskt og langt, skriver My.

Sist jeg satt i en brunsvart og vakkert velholdt robåt var på Lyngør for flere år siden. Jeg fikk låne båten og rodde grytidlig ut for å sett ei line og gjenoppleve det min bestefar lærte meg en gang på 1970-tallet. Jeg fikk kunnskap og evne til å hente mat fra havet og glede meg i samme slengen. Man trenger ikke motor for å komme frem til lykken. Det går fint å ro.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...