Gå til hovedinnhold

Baard Oppdager Bergen. I dag: Skillingsbolle

 

Albert Camus skriver i "Pesten" at du kjenner en by på hvordan de elsker, hva de spiser og hvordan de dør.  

Kjærlighet og døden ser jeg foreløpig bort i fra. Jeg er i Bergen. Her spiser de skillingsboller.

At Norge gikk over til kroner og øre i 1875 er ikke helt akseptert i Bergen. Her har de en bolle som kostet en skilling og da skal den naturligvis hete det til all evighet. En skilling i 1875 tilsvarte 3,3 øre, som i dagens pengeverdi vil si noe over to kroner.

Hvordan kan det da ha seg at en skillingsbolle med kaffe (på tilbud) koster 69 kroner hos Baker Brun i kjøpesenteret på Laksevåg?  Jeg mener forøvrig at en kroneis burde koste en krone eller skifte navn.

Når du kommer innom Bergens turistkontor på web er det aller første de forteller deg dette:

"Den er stor, varm, saftig, og har masse sukker på toppen. Skillingsbollen har vært Bergens nasjonalbakst i over 500 år. Den ekte skillingsbollen kommer fra Bergen, og du bør ikke reise fra byen før du har spist minst én". 

Skillingsbollen er en tysk oppfinnelse. Hanseatene tok den med til Bergen på 1500-tallet. Bollen ble fort en slager i byen, og de lokale bakerne begynte å lage skillingsboller til folket. Opprinnelig inneholdt skillingsbollen rosiner, men under krigen var det vanskelig å få tak i, så rosinene ble droppet. Og det har bergenserne fortsatt med. Rosinboller er noe man driver med på Espa og andre rare steder hvor de åpenbart har lite annet å drive med.  

Hvis du treffer en skillingsbolle andre steder enn i Bergen vil det være en blek etterligning og den har da skiftet navn. Den heter kanelbolle eller noe annet ynkelig.

Folk i Bergen er sjelden enige om noe som helst, så selvsagt er det ulike skoler om hvordan man spiser en skillingsbolle. Det er mange varianter, men en hovedretning er å rive av bit for bit og putte bitene sakte og forsiktig i munnen. Jeg vil kalle dette den feminine metoden. Den andre hovedretningen er spise seg mer brutalt og mandig inn fra en side, mens man forsøker å få minst mulig sukker i ansiktet. En tredje skole går ut på å spise seg rundt, og ta midten i en jafs til slutt. Hvordan pleier du å spise dine skillingsboller?

Noen, særlig eldre mennesker, velger å spise skillingsbolle med smør og brunost på. Dette høres for meg ut som et forsøk på å gjøre om skillingsbollen til et rundstykke. Dette er jeg veldig imot. Jeg syns vi skal holde fest og hverdag fra hverandre.

Man har selvsagt diskutert om skillingsbollen bør ha sin egen offisielle festdag i Bergen, men foreløpig er det ikke blitt noe av.  Andre matretter har klart å få sin egen offisielle dag, for eksempel persetorsk som feires med flagg og jubel den 28. januar hvert år. Persetorsk har jeg ikke smakt ennå, men jeg har flere dager til gode i denne byen. Heldigvis.

 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer