Gå til hovedinnhold

En veldig gammel avskjed


Denne spalten, “I Margen” som du nå leser, ble født i mars 1994. I dag skal den dø.

Jeg har sittet her hver uke i seks år. Flere hundre ganger, faktisk, har jeg kikket ut av vinduet og lurt på hva som skulle fortelles. Noen ganger snødde det iskaldt der ute. Andre ganger stekte solen. Men alltid steg friheten til å være lykkelig på vei inn i spalten.

Jeg har fått 474 brev, fakser, email, og telefoner om spalten (to stykker i uken i snitt). Man vil med dette svare på dem alle. 

For det første: Jeg juger aldri. Jeg overdriver kanskje en smule, i nødverge, men det var faktisk helt sant at Norge sa nei til EU, at mor Gro ikke burde gått fra oss på den måten, at det var forbudt å ikke sørge dypt nok da Diana døde, og at jeg har stirret inn i kjøleskapet uten å finne noe der inne verdt å leve for, samt kjenner noen som har slaktet en blåhval med motorsag.

For det andre vil man med dette henvise alle klager over skrivefeil til Fru Lyngstad på Allanengen barneskole i Kristiansund. Det er dessuten helt feil at jeg har noe personlig imot folk som Thorbjørn 36,9 Jagland eller Dag Jostein postkassa Fjærvoll. Uten slike fremskutte nordmenn ville sånne som meg fått lite å gjøre.

Jeg vil dessuten uttrykke glede over de mange som har sendt inn svært personlige opplevelser med mødre og fedre, ekskoner, parkeringsvakter og Olav Gran Olsson i Dagsrevyen. Til dere vil jeg si at det aldri er for sent å angre. Ikke på noe som helt.

Jeg vil også understreke at vi som levde i Næringslivets Ukeavis i 1990-åra var med på en gullalder. Mye som her glimret var gull, og var det noe som glimret med sitt fravær, så var det vel bare at NHO ikke skjønte sitt eget beste, men pælmet avisa dit peppern gror.

Jeg skal nå begynne i ny jobb og legger derfor ned spalten i dyp sorg. Jeg vil dog love å elske dypt det aller minste og største en avis har å by på: Petiten. Problemet er som en redaktør en gang sa til meg:

 – Til slutt vil ingen tro at det kan komme noe annet enn tøys og tull ut av deg.

 Takk for oppmerksomheten!

 Næringslivets Ukeavis 25. februar 2000

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer