Baard Fiksdals blogg

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...

  Albert Camus skriver i "Pesten" at du kjenner en by på hvordan de elsker, hva de spiser og hvordan de dør.   Kjærlighet og døden ser jeg foreløpig bort i fra. Jeg er i Bergen. Her spiser de skillingsboller. At Norge gikk over til kroner og øre i 1875 er ikke helt akseptert i Bergen. Her har de en bolle som kostet en skilling og da skal den naturligvis hete det til all evighet. En skilling i 1875 tilsvarte 3,3 øre, som i dagens pengeverdi vil si noe over to kroner. Hvordan kan det da ha seg at en skillingsbolle med kaffe (på tilbud) koster 69 kroner hos Baker Brun i kjøpesenteret på Laksevåg?   Jeg mener forøvrig at en kroneis burde koste en krone eller skifte navn. Når du kommer innom Bergens turistkontor på web er det aller første de forteller deg dette: "Den er stor, varm, saftig, og har masse sukker på toppen. Skillingsbollen har vært Bergens nasjonalbakst i over 500 år. Den ekte skillingsbollen kommer fra Bergen, og du bør ikke reise fra byen før du har s...

Klokken er 14.30, en torsdag i juli 2025. Køen ved pølseboden 3-Kroneren er en halv time lang, og strekker seg langt nedover Kong Oscars gate, like ved Fløibanen.  Da folk begynte å fortelle om 3-Kroneren på Tiktok økte salget med 1.400 prosent (2020-23), omsetningen passerte 15 millioner kroner, og kiosken selger nå for like mye som Bergens eneste Michelin-restaurant. 3-Kroneren er for pølser i vest, hva Espa er for boller på Østlandet. De fleste må innom.  Lyden av trillekofferter er ingen steder i Norge mer intens enn i Bergen akkurat nå. Det er bra for pølsesalget. - Smaker det fantastisk , er det verdt å stå i køen, kauker en amerikansk dame, mens jeg står med en reinsdyrpølse med stekt løk og tyttebærsaus i munnen.  - Absolutt, sier jeg , som nettopp har betalt 246 kroner for to pølser i brød og en liten boks sukkerfri solo (de har øl også). Prisen skremmer åpenbart ingen. På nettet kan man lese om folk som har reist hit fra Malaysia for å spise pølser. Navnet har ...

Jeg kjører ofte forbi Seljestad på vei til Karmøy. Like ved ligger en helte-historie av de sjeldne. Fredag 2. januar 1903 var postmann Gunnar Turtveit og en hjelpegutt på vei med posten fra Odda til Røldal. Etter å ha overnattet på Seljestad dro de tidlig lørdag morgen videre mot Røldal på ski. Været var ruskete – tett snøvær med storm i vindkastene. For å komme i ly av uværet valgte Turtveit en annen rute enn vanlig. Omtrent en halv mil fra Seljestad, ved et trangt skar som het Bekkedalen, løsnet et snøskred fra en fjellvegg. Hjelpegutten, som hadde tatt av seg skiene fordi den ene bindingen var røket, klarte å komme seg unna. Med Turtveit gikk det verre. Han ble tatt av raset. Hjelpegutten lette etter Turtveit, men kunne ikke finne ham. Han tok derfor raskeste vei ned til Seljestad for å varsle om ulykken og skaffe hjelp. Et stort hjelpemannskap med spader dro av gårde fra Seljestad, men måtte returnere etter kort tid på grunn av uværet. Søndag og mandag var nye hjelpemannskaper på p...

Det henger en kveite på 73 kilo i sløyerommet i Steigen når jeg våkner. En gjeng polakker har kvelden før fått sin største fangst noen sinne. Det er en skremmende stor fisk. Fiskekompis Ørjan ser på meg med store øyne. Han har ligget våken og tenkt: Hva gjør vi om vi får et slikt beist på kroken? Å berge en så diger fisk, som har enorme krefter, opp i en liten båt, er ikke lett. Når gigantfisken har bitt på vil det kanskje ta en times kamp, men så vil dyret være sliten. Ørjan ser på meg og sier:   «Da skal du henge over ripa og tre en haikrok gjennom underkjeven på kveita. Og holde den inntil båten med et tau. Så skal jeg henge ved siden av deg og slå kveita hardt i hodet, tre ganger med en klepp. Så skal vi bløgge kveita, mens den ligger i vannet. Så skal du prøve å få en tauløkker rundt halen på dyret og vi kan hale beistet halvveis over ripa, og der kan den henge til alt blodet har rent ut». Jeg tror vi i så fall må ta spenntak med begge beina og tviholde slik at fangsten ...

Jeg sitter en lørdag formiddag 24. mai 2025 og leser Aftenposten. Jeg aner fred og slett ingen fare. Da ser jeg en helsides annonse i Aftenposten. Den lover meg 9,5 prosent rente på sparepengene mine. 100 prosent sikkerhet. Jeg blir veldig interessert. Jeg regner straks ut at jeg kan få en solid fortjeneste ved å flytte pengene fra min bank og til noe som kaller seg Glittertind Eiendom. Jeg blir forledet til å tro at dette nærmest er som et fastrenteinnskudd i en seriøs bank, mens det i realiteten er et usikret lån, uten prospekt som viser hvordan mine penger skal investeres.  Jeg er vant til å tenke på Aftenposten som en seriøs avis som sikkert ville stoppet markedsføring som er mer enn tvilsom.   Samme dag nevner jeg dette for kona. Kanskje vi skulle flytte sparepengene. Hun ser på meg med et kritisk blikk. Kanskje du skulle google litt først, sier hun. Jeg går inn på Glittertind Eiendoms nettside. Den ser proff og fin ut. Etter noen lønnsomme minutter med søk på n...

På 1700-tallet var Sommerro en løkke som skulle bli en del av Slottsparken. I 1892 startet Christiania Elektricitetsværk, forløperen til Oslo Lysverker, og samme år ble de første gatelampene tent i byens sentrum. I 1915 hadde alle bydeler fått strøm. I 1917 tegnet arkitektene Bjercke & Eliassen det nye administrasjonsbygget i Sommerrogata på Frogner. Høsten 2022 åpnet Sommerro hotell dørene. 24. mai 2025 fylte jeg 63 år og tok med familien på besøk. Jeg snur meg og tar et bilde i motlyset i døren, der en kvinne på vei inn, står i skarp kontrast, og jeg ser at dette bildet svever et øyeblikk over tid og sted. Dette kunne vært i New York, London eller et hvilket som helst sted hvor eleganse lever luksuriøst.  Vi følger sirkeltrappen opp, stanser ved høye vinduer i andre etasje og jeg tar et bilde av Ekspedisjonshallen, der baren i midten er et kunstverk av opplevelser. Senere på kvelden blir her plass til et helt jazzorkester som bokstavelig talt står på bardisken og du får denne...

Miljødirektoratet vil begrense laksefisket i 42 elver over hele landet. I min elv, Gaula, blir fisket trolig strammet voldsomt inn. Vi får bare ta to smålaks (3 kg) i løpet av sesongen. Alternativet var nok å stenge elvene helt, i år som i fjor. Jeg drar til Rognes i starten av juni. Jeg drar så lenge jeg kan.   Det sitter trolig noen hundretusener med laksefiskere og lurer på hva de skal finne på til sommeren. Jeg har grublet på det samme. Hva skal jeg nå gjøre med mitt sportsfiskeliv? Er det noen vits å fiske laks hvis jeg ikke kan ta med meg fangsten hjem? Jeg grublet. Mens jeg gjorde dette kom jeg til å tenke på en danske som jeg en gang traff på en campingplass på Støren. Jeg hadde leid en hytte og var nærmeste nabo til dansken. Han bodde i campingvogn med kone, en liten hund, fluestenger, vadebukse og en sammenleggbar kombisykkel. Du vet en slik sykkel som har så små hjul at det kan få en godt bespiste og solbrent danske til å virke enormt stor, der han etter sin mor...

Det er 17. mai, i syv-tiden, mens ettermiddagen går mot kveld og jeg sitter i en hage og hører lyden av det jeg først tror er en russebuss, men som viser seg å være en 14 år gammel gutt i en åpenbar ganske dyr dress, som står på en elektrisk sparkesykkel med en gigantisk soundboks mellom bena. Det er en lydmaskin til 12.000 kroner, som gutten er såpass stolt av at han kjører gaten opp og ned et par ganger før han møter vennene sine. De skal inn i en fest like ved der vi sitter i Bærum. De er en flokk på 10-12 ungdommer som alle er wannabe voksne, i pene dresser og kjoler, og jeg legger særlig merke til at mellom 22 varmegrader går det en jente i en kort pelsjakke, som uten å være noen ekspert vil jeg driste meg til å kalle rosa, fluffy kanin, og jeg skjønner nå at denne gaten et øyeblikk er en catwalk som ligger såpass langt fra der jeg vokste opp i Vardø på 60-tallet, at jeg begynner å knise. 19. mai 2025

Jeg syklet gjennom Kjaglidalen i dag, og fordi det i lang tid har vært uvanlig tørt og varmt, lukter landskapet slik det gjerne gjør i dovne sommerferier, som frodig legger seg langs den smale, svingete veien mellom strutsevinger, ramsløk, hvitveis og liljekonvall. Jeg stoppet ved brua over Isielva, like ved småbruket der de i hundrevis av år må ha slåss mot tyngdekraften i all sin tid, forsøkt å berge seg i bratte lier, forsøkt å samle seg til fotfeste og få et liv ut av en liten åkerlapp. Kjaglidalen har fått navnet sitt fra ordet kjage som betyr strev eller anstrengende arbeid. Jeg sykler et stykke nordover i en gjengrodd tunell av trær og stien som strekker seg så langt søndagen rekker, før jeg snur og reiser tilbake samme vei som jeg kom. Det er en tur å bli lykkelig av.