Gå til hovedinnhold

Han gravde seg ut av raset. Det tok 56 timer

Jeg kjører ofte forbi Seljestad på vei til Karmøy. Like ved ligger en helte-historie av de sjeldne.

Fredag 2. januar 1903 var postmann Gunnar Turtveit og en hjelpegutt på vei med posten fra Odda til Røldal. Etter å ha overnattet på Seljestad dro de tidlig lørdag morgen videre mot Røldal på ski. Været var ruskete – tett snøvær med storm i vindkastene. For å komme i ly av uværet valgte Turtveit en annen rute enn vanlig.

Omtrent en halv mil fra Seljestad, ved et trangt skar som het Bekkedalen, løsnet et snøskred fra en fjellvegg. Hjelpegutten, som hadde tatt av seg skiene fordi den ene bindingen var røket, klarte å komme seg unna. Med Turtveit gikk det verre. Han ble tatt av raset. Hjelpegutten lette etter Turtveit, men kunne ikke finne ham. Han tok derfor raskeste vei ned til Seljestad for å varsle om ulykken og skaffe hjelp. Et stort hjelpemannskap med spader dro av gårde fra Seljestad, men måtte returnere etter kort tid på grunn av uværet. Søndag og mandag var nye hjelpemannskaper på plass og spadde i rasområdet, men uten hell. Alt håp om å finne Turtveit i live var nå ute.

Mandag kveld kom imidlertid en kald, trøtt og sliten mann på ski til en gård i Seljestad. Det var postmann Gunnar Turtveit. Etter å ha fått i seg varmen igjen kunne han fortelle at han hadde klart å grave seg ut fra snøraset ved å bruke posthornet sitt som spade. Han brukte 56 timer på grave seg ut av raset. 

Postsekken ble nå reddet ut av snøtunnelen som Gunnar hadde gravd med posthornet. Posten skal fram. Posthornet kom på museum. Historien er hentet fra Norges Postmuseum.




Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer