Gå til hovedinnhold

Med et ømt kjærtegn som varer passelig lenge

På 1700-tallet var Sommerro en løkke som skulle bli en del av Slottsparken. I 1892 startet Christiania Elektricitetsværk, forløperen til Oslo Lysverker, og samme år ble de første gatelampene tent i byens sentrum. I 1915 hadde alle bydeler fått strøm. I 1917 tegnet arkitektene Bjercke & Eliassen det nye administrasjonsbygget i Sommerrogata på Frogner. Høsten 2022 åpnet Sommerro hotell dørene. 24. mai 2025 fylte jeg 63 år og tok med familien på besøk.

Jeg snur meg og tar et bilde i motlyset i døren, der en kvinne på vei inn, står i skarp kontrast, og jeg ser at dette bildet svever et øyeblikk over tid og sted. Dette kunne vært i New York, London eller et hvilket som helst sted hvor eleganse lever luksuriøst. 

Vi følger sirkeltrappen opp, stanser ved høye vinduer i andre etasje og jeg tar et bilde av Ekspedisjonshallen, der baren i midten er et kunstverk av opplevelser. Senere på kvelden blir her plass til et helt jazzorkester som bokstavelig talt står på bardisken og du får denne følelsen de hadde på 1920-tallet da ingen fest kunne bli stor nok eller mer glamorøs. 

Vi kommer oss videre opp i etasjene, stiger i gradene og følger lampene som henger i sirkelens midte, slik de har gjort i over hundre år, og det er mer enn fristende, fra toppen, å bøye seg over kanten og se ned til bunnen, i et linjespill som er en sann fornøyelse. 

Fra stillheten i trapperommet kommer lyden av party som et smell når vi går inn i baren på taket. Til høyre står en godt voksen, svart DJ med solbriller og skarpt, kanttrimmet fullskjegg. Mannen ser ut som han har vokst opp i en cool nattklubb på Manhattan. I barområdet henger de mest påkostede gjester som byen kan by på. De er i alle aldersgrupper. Jeg ser en kvinne på min egen alder, over 60, som jeg straks døper den Grønnkledde, fritt etter Ibsen. Damen har så mange glitrende paljetter på sin åletrange kjole at det er all grunn til å minne om at livet kan være en fest, hele livet til ende.

Over baren ligger spisestedet Taket hvor vi bestiller fem retter og vinpakke. Her må jeg skynde meg å fortelle at jeg kommer fra en tid hvor vi uhyre sparsommelig, på 1960-tallet kjørte vw-boble på familieferie og jeg spiste matpakke og drakk saft fra en rød glasstermos sammen med min søster i bilens baksete. Vi hadde utsikt over et grustak i Nord Sverige, fordi min far for lengst hadde gitt opp å lete etter et stoppested med bedre utsikt.

Mens jeg spiser kongekrabbe til forrett nyter jeg nå utsikten over store deler av hovedstaden, og jeg snur meg til datter Kaja, peker og sier at er ikke det fullriggeren Christian Radich som kommer inn fjorden og der passerer Bygdøy, i et øyeblikk som kler denne følelsen av tidløshet jeg gjerne ønsker meg på min bursdag.

Til mellomrett spiser jeg andebryst i en saus som det ville være matpornografisk å beskrive i detalj. Nå oppdager jeg to eldre par ved nabobordet som jeg uten videre ville plassert i en roman med skipsredere i hovedrollen, folk som med stor selvfølgelighet spiser middag øverst i økosystemet. Den yngste av kvinnene tipper jeg er på min alder, og hvis jeg får lov å starte nederst vil jeg beskrive sko i lys pastell med høye heler og en form for snøring som jeg vil tippe er livsfarlig å balansere med etter noe glass med bobler, med mindre du har øvd siden barnehagen.

Jeg mistanker at det var fra Hollywood på 1950-tallet at vi fikk skikken med å la børsten gå minst hundre ganger gjennom håret før du kunne vise deg offentlig med noenlunde anstendighet. Denne kvinnens lyse hår flommer  ned mot skuldrene så velregulert og kontrollert at det kunne dannet skole for offentlig forvaltning. 

Den lyseblå og florlette sommerkjolen går slag i slag, før den stopper like ved knærne. Jeg kan best beskrive kjolen som noe meget dyrt som kunne kommet fra Molstad & Co, en forretning for dameklær etablert i 1883 av Edvard Molstad (1862–1904). Rundt håndledd og fingre er damen høyt dekorert med gull, sølv og diamanter. 

Jeg ser måten hun løfter et stykke laks med gaffelen, med tennene vendt nedover, og jeg ser at maten føres mot munnen uten at noe glipper eller faller skandaløst tilbake på tallerkenen. Slik går tiden mot kveld. Noen minutter før mannen skal betale regningen, strekker damen ut en hånd og lar den ligge over hans, i et ømt kjærtegn som varer passelig lenge.

25. mai 2025















Kommentarer

  1. Kom dere virkelig inn på Frogner? Må ha vært en inkurie.

    SvarSlett
    Svar
    1. De skal bygge en mur og la Bærum betale for den

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!