Hva skal jeg gjøre med livet som laksefisker, når det ser så mørkt ut?

Miljødirektoratet vil begrense laksefisket i 42 elver over hele landet. I min elv, Gaula, blir fisket trolig strammet voldsomt inn. Vi får bare ta to smålaks (3 kg) i løpet av sesongen. Alternativet var nok å stenge elvene helt, i år som i fjor. Jeg drar til Rognes i starten av juni. Jeg drar så lenge jeg kan.  

Det sitter trolig noen hundretusener med laksefiskere og lurer på hva de skal finne på til sommeren. Jeg har grublet på det samme. Hva skal jeg nå gjøre med mitt sportsfiskeliv? Er det noen vits å fiske laks hvis jeg ikke kan ta med meg fangsten hjem?

Jeg grublet. Mens jeg gjorde dette kom jeg til å tenke på en danske som jeg en gang traff på en campingplass på Støren. Jeg hadde leid en hytte og var nærmeste nabo til dansken. Han bodde i campingvogn med kone, en liten hund, fluestenger, vadebukse og en sammenleggbar kombisykkel. Du vet en slik sykkel som har så små hjul at det kan få en godt bespiste og solbrent danske til å virke enormt stor, der han etter sin morgenpils og snaps tråkker en runde i nabolaget for å lufte hunden. Turen varte kanskje ti minutter. Dansken var fornøyd med turen og følte seg fortjent til en øl til, og dessuten kunne jeg lukte at kona var i gang med egg og bacon til frokost, så det var ingen grunn til å forhaste seg med å starte dagens fiske.

Litt senere på dagen kom jeg i snakk med dansken og spurte slik man gjerne gjør om han hadde fått noe. Mannen ristet på hodet. – Ikke i hele sommer, spurte jeg. Mannen ristet på hodet en gang til og kunne fortelle at de hadde campet på samme plassen i over 20 år, og at han aldri hadde fått en eneste laks.

 – Men håpet og spenningen lever, sa jeg. Jeg kom ikke på noe bedre å si. Men mannen virket veldig fornøyd med livet som laksefisker. Hvorfor skulle han ellers komme tilbake år etter år?

Selv har jeg fisket i Gula i over 20 år. Jeg har truffet mange som sjelden eller aldri får fisk. Likevel bruker de mesteparten av året på å glede seg til turen til lakseelva, treffe kompiser, spise og drikke og nyte det gode liv. Selv har jeg ofte bare fått tre, fire laks i løpet av sesongen. Å vente flere uker på et napp, slik jeg har gjort, er noe de fleste vil nikke gjenkjennende til. Forskjellen nå blir at jeg vet at om jeg får mitt livs største laks, så må jeg sette den ut igjen med det samme. Jeg plages av den tanken. På den annen side, når alle skal drive Catch and Release så øker vel sjansen for napp.

Det siste jeg opplevde i fjor, før Gaula stengte, var å ha en 15 kilos laks på kroken. Fisken slo seg av etter 10 minutter. Det syns jeg var like greit, for så slapp jeg det etiske dilemmaet, å høste av en åpenbart sårbar bestand.   

For et par år siden hadde fiskekompis Jon og jeg invitert noen kolleger til å prøve laksefiske for første gang. Vi stekte hamburgere og serverte godsaker utenfor gapahuken. Da Eva hadde spist gikk hun ned og stilte seg på en stor sten og kastet sluken rett over elven. Det var hennes aller første kast som laksefisker. Sluken landet rett utenfor bekken, der elven er flere meter dyp. En seks kilos laks snappet sluken. Eva ble intenst glad. Hun ble så glad at to timer etterpå var adrenalinet fortsatt på topp. Damens entusiasme smittet. En av hennes kolleger ble ivrig og tenkte at om han kastet på samme sted så kunne han bli like heldig. Jeg forlot selskapet, syklet ned til huset vi leier for å se fotball EM.

20 minutter ut i kampen, ble jeg nysgjerrig og tekstet Jon; "Skjer det noe?" Tilbake kom et videoklipp, der kollegaen står med overbevisende bøy på stanga og overskriften STORLAKS. "Det der ser ut som en bløff", tenkte jeg og fortsatte å se fotball, men så i pausen i kampen, kunne jeg ikke dy meg, og ringte Jon.

Jon var meget opphisset: "Fisken har kjørt seg fast bak en sten". Nå ble også jeg veldig ivrig og syklet så fort jeg kunne for å se på dramaet. Kollegaen hadde stått slik i over en time, med fast fisk. Han dirret av spenning, og fortalte at han var alvorlig sliten, særlig av den psykiske påkjenningen det er å kjenne på naturkreftene på denne måten. Jeg ble stående noen minutter å se på. Det hele var ganske stillestående, for å være ærlig. Nå ba jeg mannen om å flytte seg 20 meter nedover elven og nøkke litt. Null respons. Jeg ba han så åpne spolen helt og gi slakk. Kanskje laksen velger å flytte på seg. Ingen ting skjedde. - Nå kan du stramme opp og ryke snøret, sa jeg.

Man skulle kanskje tro at mannen ville bli fryktelig skuffet over at det var bunnapp. På den annen side så hadde han jo kjent spenningen banke heftig i kroppen i en hel time. Det var da noe.