Gå til hovedinnhold

Hva skal jeg gjøre med livet som laksefisker, når det ser så mørkt ut?

Miljødirektoratet vil begrense laksefisket i 42 elver over hele landet. I min elv, Gaula, blir fisket trolig strammet voldsomt inn. Vi får bare ta to smålaks (3 kg) i løpet av sesongen. Alternativet var nok å stenge elvene helt, i år som i fjor. Jeg drar til Rognes i starten av juni. Jeg drar så lenge jeg kan.  

Det sitter trolig noen hundretusener med laksefiskere og lurer på hva de skal finne på til sommeren. Jeg har grublet på det samme. Hva skal jeg nå gjøre med mitt sportsfiskeliv? Er det noen vits å fiske laks hvis jeg ikke kan ta med meg fangsten hjem?

Jeg grublet. Mens jeg gjorde dette kom jeg til å tenke på en danske som jeg en gang traff på en campingplass på Støren. Jeg hadde leid en hytte og var nærmeste nabo til dansken. Han bodde i campingvogn med kone, en liten hund, fluestenger, vadebukse og en sammenleggbar kombisykkel. Du vet en slik sykkel som har så små hjul at det kan få en godt bespiste og solbrent danske til å virke enormt stor, der han etter sin morgenpils og snaps tråkker en runde i nabolaget for å lufte hunden. Turen varte kanskje ti minutter. Dansken var fornøyd med turen og følte seg fortjent til en øl til, og dessuten kunne jeg lukte at kona var i gang med egg og bacon til frokost, så det var ingen grunn til å forhaste seg med å starte dagens fiske.

Litt senere på dagen kom jeg i snakk med dansken og spurte slik man gjerne gjør om han hadde fått noe. Mannen ristet på hodet. – Ikke i hele sommer, spurte jeg. Mannen ristet på hodet en gang til og kunne fortelle at de hadde campet på samme plassen i over 20 år, og at han aldri hadde fått en eneste laks.

 – Men håpet og spenningen lever, sa jeg. Jeg kom ikke på noe bedre å si. Men mannen virket veldig fornøyd med livet som laksefisker. Hvorfor skulle han ellers komme tilbake år etter år?

Selv har jeg fisket i Gula i over 20 år. Jeg har truffet mange som sjelden eller aldri får fisk. Likevel bruker de mesteparten av året på å glede seg til turen til lakseelva, treffe kompiser, spise og drikke og nyte det gode liv. Selv har jeg ofte bare fått tre, fire laks i løpet av sesongen. Å vente flere uker på et napp, slik jeg har gjort, er noe de fleste vil nikke gjenkjennende til. Forskjellen nå blir at jeg vet at om jeg får mitt livs største laks, så må jeg sette den ut igjen med det samme. Jeg plages av den tanken. På den annen side, når alle skal drive Catch and Release så øker vel sjansen for napp.

Det siste jeg opplevde i fjor, før Gaula stengte, var å ha en 15 kilos laks på kroken. Fisken slo seg av etter 10 minutter. Det syns jeg var like greit, for så slapp jeg det etiske dilemmaet, å høste av en åpenbart sårbar bestand.   

For et par år siden hadde fiskekompis Jon og jeg invitert noen kolleger til å prøve laksefiske for første gang. Vi stekte hamburgere og serverte godsaker utenfor gapahuken. Da Eva hadde spist gikk hun ned og stilte seg på en stor sten og kastet sluken rett over elven. Det var hennes aller første kast som laksefisker. Sluken landet rett utenfor bekken, der elven er flere meter dyp. En seks kilos laks snappet sluken. Eva ble intenst glad. Hun ble så glad at to timer etterpå var adrenalinet fortsatt på topp. Damens entusiasme smittet. En av hennes kolleger ble ivrig og tenkte at om han kastet på samme sted så kunne han bli like heldig. Jeg forlot selskapet, syklet ned til huset vi leier for å se fotball EM.

20 minutter ut i kampen, ble jeg nysgjerrig og tekstet Jon; "Skjer det noe?" Tilbake kom et videoklipp, der kollegaen står med overbevisende bøy på stanga og overskriften STORLAKS. "Det der ser ut som en bløff", tenkte jeg og fortsatte å se fotball, men så i pausen i kampen, kunne jeg ikke dy meg, og ringte Jon.

Jon var meget opphisset: "Fisken har kjørt seg fast bak en sten". Nå ble også jeg veldig ivrig og syklet så fort jeg kunne for å se på dramaet. Kollegaen hadde stått slik i over en time, med fast fisk. Han dirret av spenning, og fortalte at han var alvorlig sliten, særlig av den psykiske påkjenningen det er å kjenne på naturkreftene på denne måten. Jeg ble stående noen minutter å se på. Det hele var ganske stillestående, for å være ærlig. Nå ba jeg mannen om å flytte seg 20 meter nedover elven og nøkke litt. Null respons. Jeg ba han så åpne spolen helt og gi slakk. Kanskje laksen velger å flytte på seg. Ingen ting skjedde. - Nå kan du stramme opp og ryke snøret, sa jeg.

Man skulle kanskje tro at mannen ville bli fryktelig skuffet over at det var bunnapp. På den annen side så hadde han jo kjent spenningen banke heftig i kroppen i en hel time. Det var da noe.


Kommentarer

  1. Evig eies kun det tapte, selv om det bare var en stein.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!