Baard Fiksdals blogg

Svigerfar satte opp en utebod for snart 30 år siden i hagen vår. Fordi noen bord nå er råtne, dro jeg til Monter på Stabekk for å kjøpe nye. Jeg tok med meg en planke og spurte: Har dere en slik? Mannen tok meg med på en vandring på lageret, en slags "guided tour" for spesielt interesserte. Jeg får se alt det fine som Monter har å by på. Av plank. Mannen stopper: - Det var rart, sier han. - En slik har vi ikke. Utenfor er det hva man kan kalle en helt alminnelig torsdag ettermiddag i Bærum. Det vil si at trafikken står nesten helt stille på alle veier som er verdt å nevne. Jeg gjør nå noe helt vilt. Jeg kjører til Maxbo på Vækerø. Det er ingen kø inn mot byen. På Maxbo sitter en ung mann som straks viser meg hvor jeg kan finne plank med riktig dimensjon. Han har også en maskin som jeg vil sammenligne med et mirakel. Den kapper opp plankene i nøyaktig riktig lengde slik at de vil passe perfekt inn der de gamle og råtne sto. Så setter jeg meg i bilen og prøver å kjøre fra Væk...

Piggdekk på sykkel, mykere gummi, fanger lett en glassbit. Fredag morgen var fordekket flatt. Slik startet en serie ulykker. Jeg står i grålyset med sykkelen snudd opp ned. Jeg tar av dekket. Det ser nabo Antony, en vennlig kar fra Australia. Han kommer over til min hage for å hjelpe. Sammen tar vi ut slangen, finner hullet, setter inn ny slange og pumper opp. Vi leter etter stedet hvor det står noe skarpt, men fant det ikke. Jeg sykler inn til jobben. Punkterer på ny. Jeg blir stresset når slike ting som sykkel eller bil går i stykker. Jeg har snakket med min venn Jon om dette. Han har en teori. En psykologisk forklaring. Dette har å gjøre med at da vi fikk bil for første gang var vi studenter med dårlig råd. Hvis bilen gikk i stykker, var det katastrofalt dyrt å gjøre noe med problemet. Denne følelsen henger igjen, også når noe er galt med sykkelen. Det er et traume. Jeg kjøpte nye piggdekk for noen uker siden . De kostet 1.500 kroner pr. stykk. Jeg har lyst til å bruke dekket litt...

Jeg spiser lunsj med Bénédicte. Det er mye støy i kantinen. Det er vanskelig å høre hva folk sier. De som har utformet kantinen har vært veldig uheldig med akustikken. Bare så det er sagt. Nå spør Bénédicte om hva jeg skal gjøre i påsken og jeg nevner fluefiske i en saltvann-strøm på Vestlandet. Jeg forklarer at jeg vader ut strømmen og står med vann opp til livet i en vadebukse. Da pleier det å komme en sinna dame som prøver å jage meg bort, fordi hun ikke liker at det står folk og fisker der hun har hytte, men jeg sier da at hun ikke eier strømmen, og at så lenge jeg står ute i vannet kan hun ikke jage meg. Bénédicte er åpenbart interessert og spør om min bekledning. Jeg starter nå en grundig redegjørelse for hva som fins i markedet av vadebukser, alt fra de meget billige i neopren til de superlette og svindyre som puster. Jeg snakker lenge og vel om vadebukser før jeg oppdager at Bénédicte virker veldig forvirret. Nå oppdager jeg at hun tror at jeg står og fisker i badebukser. En ...

Man skal sitte på et håndkle i badstua. Jeg vet jo det, men jeg pleier å sitte på badebuksa. I går kveld kom jeg inn i badstua. Det satt en stor og kraftig kar på benken. Jeg kastet badebuksa der jeg hadde tenkt å sitte. Da skjer katastrofen. Badebuksa glir mellom spilene og havner under benken. Det er en smal glipe, helt umulig å få en hånd ned og fiske opp buksa. Jeg tenker ut en kriseplan. Jeg kan gå dryppende våt ut, med håndkle rundt meg og spørre om hjelp i billettskranken. Kanskje jeg kan låne en kleshenger eller noe annet tynt som jeg kan bruke til å fiske med. Det er en desperat løsning. Jeg innrømmer det. Jeg tenker på at jeg må gå forbi alle mødrene som sitter dere ute og venter på barna sine. Jeg kan kanskje be en av dem om hjelp. Kanskje de har en kleshenger å låne bort. En slik tynn en av metall. Mens jeg tenker på dette, reiser den store mannen på benken seg med et rykk. Dermed oppdager jeg at hele benkeplaten er løs. Jeg kan løfte den til side og får tak i badebuksa, s...

Jeg skal kjøpe Optima Hudvask, som jeg har fått anbefalt fordi det bekjemper bakterier. Jeg søker på nettet og oppdager at produktet brukes av bønder i stell av dyr. Du kan kjøpe to liter av gangen. Men de fins en mindre variant for mennesker også. Jeg finner dette hos Felleskjøpet på nett. Jeg kan hente ut varene i butikk og spare frakt. Jeg søker opp nærmeste mulighet som viser seg å ligge på Fornebu. Slik er livet på landet. Vi har eget Felleskjøp og greier. Jeg sykler ut  på Fornebu for å hente varene. Felleskjøpet er fint. Jeg tenker at dette må være et supert sted å stå å dele ut løpesedler for Senterpartiet til høsten. 26. februar 2025

Det er noen år siden tradwife-bevegelsen fikk mye oppmerksomhet. Har de sluttet med det nå? Å være tradwife? Tradwife er kvinner som drømmer om å bytte karrierejag med å bake kaker og stryke mannens skjorter. De hjemmeværende husmødrene er kommet tilbake fra 1950-tallet. De har en romantisk drøm om å lage kontinuerlig idyll i familien. De får drahjelp av en sverm av influensere som gir fingeren til feminister og sier at det viktigste er å kose seg. De vil forlate tidsklemmen for godt og aldri se seg tilbake. #Tradwife har mange millioner visninger på TikTok. Dette kan ikke bli feil, eller? Jeg går en tur i hukommelsen og minnes mødrene da vi var små. Disse mødrene drev ikke med omsorg på heltid. Tvert imot. De heiv ungene ut av huset, tok seg en røyk og en kaffeprat med venninner. Vi ungene fikk være ute til det begynte å mørkne. Det var helt topp. Vi fikk frihet og trening i å klare oss selv. Vi fikk trimmet fantasien. Vi måtte finne på ting selv.   Husmorlivet var ofte hardt...

Jeg er på sykehuset, lungeavdelingen, og får sjekket at det står bra til. Etter testene blir jeg sittende en stund i gangen og vente på legen. Neste pasient går inn for å ta tester. Det er en svært gammel mann. Jeg tror han har kols eller noe enda verre. Når jeg er ferdig hos legen er mannen i gang med en løpetest i korridoren. Det er ca 50 meter. Sykepleier står nederst i gangen med stoppeklokke og et skjema hun vil fylle ut. Den gamle mannen starter i motsatt ende. Midtveis hører jeg sykepleieren rope: "Er du i gang eller har du tatt pause?" 12. februar 2025

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!  

Fra jeg var ni år gammel satt jeg hver dag et eller annet sted mellom Hjortefot og Skatten på Sjørøverøya på biblioteket i Kristiansund og nøt de ting som var så uendelig gratis. Jeg satt under de høye smale vinduene, som i en kirke, og hørte regnet og vinden som alltid pisket utenfor. Det var godt å være på innsiden av drømmer mellom lukten av papirstøv og synet av bonet grønn linoleum i matte gater mellom reolene. Også disse gamle damene og en liten tynn mann som stemplet blå og svarte datoer bakerst i bøkene. De var tryggheten selv. Jeg husker dem når de fulle av elde blinket med lysene for å fortelle at det var stengetid. Jeg satt der i sju år. Langsomt blir man eldre og husker den ti liter store og røde vannbøtten i Vestre  Jacobselv  i Finnmark som skulle fylles ved å gå åtte ganger til bekken med et gult forhenværende syltetøyspann. På veien fant jeg den første frosken jeg så i livet. Jeg var seks år og lot dyret få svømme i bøtta. Så gikk man kanskje de åtte ture...

  - Hva gjør du hver morgen Baard, kan man spørre og jeg vil svare: Jeg trener. Jeg vil unngå smerte. Jeg vil bli en bedre sportsfisker. En som holder ut og kan stå i elva, time etter time, dag etter dag. Hele sommeren. Det er sommeren 2023. Jeg holder fiskestanga som en forvirret tamburmajor. Jeg driver og flytter på skulderbladene frem og tilbake. Jeg må innrømme at det sikkert ser sinnssykt ut. De som står på andre siden av elven tror kanskje at det har rablet for meg, at jeg står der og dirigerer elven, at fiskestangen er en gigantisk taktstokk og at jeg prøver å gjøre laksefiske til enn konsert der jeg prøver å mane frem noe stort, at jeg er midt i en symfoni og bygger meg opp til det store hugget, og at det jeg driver med er et forsøk på å gjøre noe vakkert. Alternativ kan mine bevegelser se desperate ut. Til det er å si er at folk gjør desperate ting når de har det vondt. Når man har investert en formue i utstyr, transport, overnatting, leie av vall, når man har forsaket...