Gå til hovedinnhold

En råtten planke

Svigerfar satte opp en utebod for snart 30 år siden i hagen vår. Fordi noen bord nå er råtne, dro jeg til Monter på Stabekk for å kjøpe nye. Jeg tok med meg en planke og spurte: Har dere en slik? Mannen tok meg med på en vandring på lageret, en slags "guided tour" for spesielt interesserte. Jeg får se alt det fine som Monter har å by på. Av plank. Mannen stopper: - Det var rart, sier han. - En slik har vi ikke.

Utenfor er det hva man kan kalle en helt alminnelig torsdag ettermiddag i Bærum. Det vil si at trafikken står nesten helt stille på alle veier som er verdt å nevne. Jeg gjør nå noe helt vilt. Jeg kjører til Maxbo på Vækerø.

Det er ingen kø inn mot byen. På Maxbo sitter en ung mann som straks viser meg hvor jeg kan finne plank med riktig dimensjon. Han har også en maskin som jeg vil sammenligne med et mirakel. Den kapper opp plankene i nøyaktig riktig lengde slik at de vil passe perfekt inn der de gamle og råtne sto. Så setter jeg meg i bilen og prøver å kjøre fra Vækerø til Høvik. Det skal ta fem minutter. Jeg bruker 40 minutter på turen. Jeg sitter i bilen og ser på de stakkars bilistene som ikke sykler.

25. april 2025

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025
3 kommentarer
Les mer

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...
Legg inn en kommentar
Les mer

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!  
1 kommentar
Les mer