Gå til hovedinnhold

Med superlim i trynet


Piggdekk på sykkel, mykere gummi, fanger lett en glassbit. Fredag morgen var fordekket flatt. Slik startet en serie ulykker.

Jeg står i grålyset med sykkelen snudd opp ned. Jeg tar av dekket. Det ser nabo Antony, en vennlig kar fra Australia. Han kommer over til min hage for å hjelpe. Sammen tar vi ut slangen, finner hullet, setter inn ny slange og pumper opp. Vi leter etter stedet hvor det står noe skarpt, men fant det ikke. Jeg sykler inn til jobben. Punkterer på ny.

Jeg blir stresset når slike ting som sykkel eller bil går i stykker. Jeg har snakket med min venn Jon om dette. Han har en teori. En psykologisk forklaring. Dette har å gjøre med at da vi fikk bil for første gang var vi studenter med dårlig råd. Hvis bilen gikk i stykker, var det katastrofalt dyrt å gjøre noe med problemet. Denne følelsen henger igjen, også når noe er galt med sykkelen. Det er et traume.

Jeg kjøpte nye piggdekk for noen uker siden. De kostet 1.500 kroner pr. stykk. Jeg har lyst til å bruke dekket litt lengere. Men jeg finner ikke den jævla glassbiten som står som en usynlig liten tass ett eller annet sted i dekket.

I garasjen på jobben tar jeg ut slangen og siden jeg ikke har flere slanger med meg, prøver jeg å lappe hullet. Jeg har en tube superlim som har vært brukt før. Korken sitter fast. Uten å tenke meg om, biter jeg rundt korken med tennene og vrir rundt. Korken løsner. Jeg får superlim i munnen, på haken og utover hånden. 

Jeg tror dette er ny personlig rekord. I å være dum. Jeg bruker mye tid på å skrape vekk superlim fra huden med neglene og en saks. Det er lim på tennene. Jeg vurderer å gå til tannlegen og få en puss, men finner ut at jeg klarer å fjerne limet selv. Jeg er dessuten veldig flau. Jeg innrømmer det.

Men slangen er tett, enn så lenge. Jeg sykler forsiktig hjem. Det blir helg og jeg tenker at før jeg tar fatt på ny arbeidsuke, må jeg ut og teste sykkelen. Jeg vil vite om fordekket holder. Søndag tar jeg en tur over Steinshøgda til Bærums verk. Jeg elsker å ta en kaffe og spise kanelbolle på Baker Hansen ved siden av fossen. Det er litt varme i sola. Jeg begynner å se lysere på livet.

Veien videre går via Skui og forbi Kirkerudbakken på vei mot Sandvika. Jeg tråkker i vei. Nå punkterer jeg på ny. Den helvetes glassbiten tar rotta på meg. Jeg setter meg i et busskur, og bruker god tid. Jeg har tatt meg lesebriller. Jeg vrenger dekket og gransker det fra innsiden, cm for cm, leter etter hvor glassbiten kan være. Jeg finner den ikke.

Mens jeg sitter slik kommer det stadig nye busser. Folk går av og på bussene. De ser litt rart på meg. En far skal ta bussen sammen med en liten sønn. Gutten kommer bort og klapper meg på armen. Kanskje han har lyst på et kjæledyr. Eller kanskje han bare syns synd på meg. Jeg vet ikke.

Jeg setter inn ny slange og begynne å pumpe. Jeg har en veldig liten håndpumpe. Jeg har problemer med å få luft inn i slangen. Pumpa virker ikke som den skal. Jeg sitter med dekket i fanget. Jeg sitter og jukker med pumpa. Det ser sikkert ikke helt bra ut.

En eldre kar kommer syklende og stopper foran busskuret: - Går det bra eller, sier han til meg som sitter dere og jukker.

-Det er noe galt med pumpa, sier jeg.

-Vil du låne min?

-Ja, sier jeg.

Mannen begynner nå å pumpe opp dekket. Det går helt fint.

- Hvor kommer du fra, spør jeg.

- Fra Jevnaker, svarer mannen.

Han har åpenbart syklet langt, minst seks mil og etterpå må han sykle seks mil tilbake igjen. Jeg tipper at mannen er over 70 år. Det er de som er mer imponerende enn meg. Det er ganske mange av dem, vil jeg si.

Mars 2025


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg grudde meg for dette i noen uker

Når kjede på sykkelen begynner å glippe vet jeg at det ligger en regning på 4000 kroner og venter rundt neste sving. Det første jeg gjør er å fortrenge problemet. Det meste lar seg fortrenge ganske lenge. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har med praktiske gjøremål. Vedlikehold. Slike ting.   Fortrengning funker fint. Ganske lenge. Like ved Høvik jernbanestasjon står et skilt. Det er reklame for et lokalt sykkelverksted som heter Ride On. Jeg har syklet forbi dette skiltet hver dag i et års tid. Nå fikk jeg en spontan lyst. Her må jeg bryte inn og advare mot spontanitet. Det er ofte dyrt å være spontan. Det er mye billigere å være den trauste typen, du vet han som gjør det samme om og om igjen, hvis det er velprøvde og fine løsninger. Denne typen liker ikke å eksperimentere. Det er viktig å tenke seg godt om. La ting modne. Gjerne et år eller to. Jeg bestilte time hos Ride On, på nettet, i midten av mars.   Jeg bestilte nytt kjede og kassett. Jeg var litt stressa den da...
4 kommentarer
Les mer

Det høres ut som han er i ferd med å dø

Å ligge i sengen ved siden av en kar med pustestopp (søvnapné) kan være ganske skremmende. Det høres ut som han er i ferd med å dø. Så ille er det jo ikke, men pustestopp skal du ta på alvor. Det kan forlenge livet ditt med mange år, hvis du tar grep. Våren 2024: Jeg er på Bærum sykehus og får utlevert et apparat som skal måle hjerte og pust, mens jeg sover. Det går greit å sove med utstyret en natt. Resultatene er nedslående. Jeg stopper å puste i snitt 12 ganger hver time. Det er en belastning på kroppen, søvnen blir elendig og jeg blir veldig trøtt på dagtid. Målingen viser at jeg er på gult nivå. Det gjør at jeg får en CPAP-maskin av staten, helt gratis.   Flere hundre tusen nordmenn har behov for en slik maskin, mange uten å vite det. CPAP holder luftveiene åpne. Maskinen blåser luft, lager et trykk, gjennom en maske. Dette hindrer at luftveiene blokkeres under søvn. Maskinen gjør også at du slutter å snorke. Maskinen senker risikoen for høyt blodtrykk, hjerte- og karsyk...
2 kommentarer
Les mer

Det er med andre ord håp

  Den kanadiske statsministeren Mark Carney leverte en tale på World Economic Forum i Davos som kan forandre verden. Fordi jeg har studert internasjonal politikk i statsvitenskap og er opptatt av retorikk leste jeg talen til Mark Carney tre ganger. Først på engelsk, så bokmål i Aftenposten og på nynorsk i Dag og Tid. Den siste gangen leste jeg talen baklengs, avsnitt for avsnitt, for å se om den fungerer like bra begge veier, og det gjør den. Stor ordkunst gjør det. Det første jeg vil si er at når det ser mørkt ut kan det komme noe helt overraskende. Denne gangen er det en litt grå og anonym skikkelse. Carney har jobbet for Bank of Canada og Bank of England før han ble politiker, og har steget i gradene til å bli statsminister med beskjeden karisma.   Man kan nå langt ved å snakke rolig, og uten dramatiske effekter. Carney er den milde teknokraten med et budskap om at dersom de mellomstore maktene finner sammen kan vi redde verden fra tyranniske regimer som USA, Russland...
1 kommentar
Les mer