Gå til hovedinnhold

Med superlim i trynet


Piggdekk på sykkel, mykere gummi, fanger lett en glassbit. Fredag morgen var fordekket flatt. Slik startet en serie ulykker.

Jeg står i grålyset med sykkelen snudd opp ned. Jeg tar av dekket. Det ser nabo Antony, en vennlig kar fra Australia. Han kommer over til min hage for å hjelpe. Sammen tar vi ut slangen, finner hullet, setter inn ny slange og pumper opp. Vi leter etter stedet hvor det står noe skarpt, men fant det ikke. Jeg sykler inn til jobben. Punkterer på ny.

Jeg blir stresset når slike ting som sykkel eller bil går i stykker. Jeg har snakket med min venn Jon om dette. Han har en teori. En psykologisk forklaring. Dette har å gjøre med at da vi fikk bil for første gang var vi studenter med dårlig råd. Hvis bilen gikk i stykker, var det katastrofalt dyrt å gjøre noe med problemet. Denne følelsen henger igjen, også når noe er galt med sykkelen. Det er et traume.

Jeg kjøpte nye piggdekk for noen uker siden. De kostet 1.500 kroner pr. stykk. Jeg har lyst til å bruke dekket litt lengere. Men jeg finner ikke den jævla glassbiten som står som en usynlig liten tass ett eller annet sted i dekket.

I garasjen på jobben tar jeg ut slangen og siden jeg ikke har flere slanger med meg, prøver jeg å lappe hullet. Jeg har en tube superlim som har vært brukt før. Korken sitter fast. Uten å tenke meg om, biter jeg rundt korken med tennene og vrir rundt. Korken løsner. Jeg får superlim i munnen, på haken og utover hånden. 

Jeg tror dette er ny personlig rekord. I å være dum. Jeg bruker mye tid på å skrape vekk superlim fra huden med neglene og en saks. Det er lim på tennene. Jeg vurderer å gå til tannlegen og få en puss, men finner ut at jeg klarer å fjerne limet selv. Jeg er dessuten veldig flau. Jeg innrømmer det.

Men slangen er tett, enn så lenge. Jeg sykler forsiktig hjem. Det blir helg og jeg tenker at før jeg tar fatt på ny arbeidsuke, må jeg ut og teste sykkelen. Jeg vil vite om fordekket holder. Søndag tar jeg en tur over Steinshøgda til Bærums verk. Jeg elsker å ta en kaffe og spise kanelbolle på Baker Hansen ved siden av fossen. Det er litt varme i sola. Jeg begynner å se lysere på livet.

Veien videre går via Skui og forbi Kirkerudbakken på vei mot Sandvika. Jeg tråkker i vei. Nå punkterer jeg på ny. Den helvetes glassbiten tar rotta på meg. Jeg setter meg i et busskur, og bruker god tid. Jeg har tatt meg lesebriller. Jeg vrenger dekket og gransker det fra innsiden, cm for cm, leter etter hvor glassbiten kan være. Jeg finner den ikke.

Mens jeg sitter slik kommer det stadig nye busser. Folk går av og på bussene. De ser litt rart på meg. En far skal ta bussen sammen med en liten sønn. Gutten kommer bort og klapper meg på armen. Kanskje han har lyst på et kjæledyr. Eller kanskje han bare syns synd på meg. Jeg vet ikke.

Jeg setter inn ny slange og begynne å pumpe. Jeg har en veldig liten håndpumpe. Jeg har problemer med å få luft inn i slangen. Pumpa virker ikke som den skal. Jeg sitter med dekket i fanget. Jeg sitter og jukker med pumpa. Det ser sikkert ikke helt bra ut.

En eldre kar kommer syklende og stopper foran busskuret: - Går det bra eller, sier han til meg som sitter dere og jukker.

-Det er noe galt med pumpa, sier jeg.

-Vil du låne min?

-Ja, sier jeg.

Mannen begynner nå å pumpe opp dekket. Det går helt fint.

- Hvor kommer du fra, spør jeg.

- Fra Jevnaker, svarer mannen.

Han har åpenbart syklet langt, minst seks mil og etterpå må han sykle seks mil tilbake igjen. Jeg tipper at mannen er over 70 år. Det er de som er mer imponerende enn meg. Det er ganske mange av dem, vil jeg si.

Mars 2025


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
6 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer