Gå til hovedinnhold

Det ser veldig rart ut

 

- Hva gjør du hver morgen Baard, kan man spørre og jeg vil svare: Jeg trener. Jeg vil unngå smerte. Jeg vil bli en bedre sportsfisker. En som holder ut og kan stå i elva, time etter time, dag etter dag. Hele sommeren.

Det er sommeren 2023. Jeg holder fiskestanga som en forvirret tamburmajor. Jeg driver og flytter på skulderbladene frem og tilbake. Jeg må innrømme at det sikkert ser sinnssykt ut. De som står på andre siden av elven tror kanskje at det har rablet for meg, at jeg står der og dirigerer elven, at fiskestangen er en gigantisk taktstokk og at jeg prøver å gjøre laksefiske til enn konsert der jeg prøver å mane frem noe stort, at jeg er midt i en symfoni og bygger meg opp til det store hugget, og at det jeg driver med er et forsøk på å gjøre noe vakkert.

Alternativ kan mine bevegelser se desperate ut. Til det er å si er at folk gjør desperate ting når de har det vondt. Når man har investert en formue i utstyr, transport, overnatting, leie av vall, når man har forsaket familieliv og andre gjøremål og satt av all sin tid til fiske, så er det jo ille at det hele skal strande på at det gjør vondt i et lite punkt under venstre skulder, en smerte som tar fra meg fiskegleden. Dette er ikke til å holde ut. Noe må gjøres.

Denne historien startet like etter påske 2023. Jeg tenker at sesongen for laksefiske er like om hjørnet. Den kommer til å bli vond. For når jeg har fisket et par dager kommer smerten. Dette er alvor. Jeg kommer ikke til å klare å fiske hvis jeg ikke gjøre noe. Jeg må trene. Jeg må trene rygg og andre muskler skal jeg orker å stå der ute i elva, time etter time, dag etter dag.

Det er dyrt å gå i helsestudio. Det er mye billigere å bruke Google. Jeg skriver i søkefeltet "hvordan trene ryggen?" og finner straks en rekke øvelser. Helt gratis.

En øvelse er å ligge på magen og løfte overkropp og ben samtidig, og holde stillingen i noen sekunder. Jeg kaller øvelsen for hvalen. Jeg er en gubbe på over 60 år. Det er lett å gå på en smell. Etter et par dager med hvalen blir jeg veldig støl i ryggen. Det gjør vondt. Det blir vanskelig å sove om natten. Å sitte ved kontorpulten er også vondt. Etter en uke går jeg til kiropraktor. Han skjønner at jeg er en håpløs amatør. Han viser meg en øvelse som kalles "Hitlers hund". Man skal stå på knærne som en hund og strekke ut en arm og et ben diagonalt. Dette gjør jeg nå hver morgen. Jeg gjør dessuten knebøy og pushups. Jeg løfter manualer. Jeg tar "planken" i tre minutter. Men jeg er usikker på om det hjelper. Jeg frykter utviklingen. Gamle gubber gjør ofte det.

Jeg drømmer om å stå, helt uten problemer, i lakseelva Gaula. Jeg vil gjerne stå der selv om strømmen er stri, selv om regnet høljer ned og kulden kommer drivende og prøver å ta livet av det meste av gleden. Men skal jeg overleve en hel sesong, må jeg forandre meg. Jeg har fisket i over 50 år. Jeg kan ikke fortsette i samme spor som før,  

Jeg snakker med en fluefisker som har lang erfaring med å ha det vondt. Han forteller om et punkt under venstre skulderblad som mange sportsfiskere blir kjent med på en ubehagelig måte. Dette er et såkalt sårt punkt. Eller ømt punkt. Du kan velge hvilke ord du vil, men poenget er at det gjør dritvondt når man har fisket laks et par dager. Jeg tror det er mange nerver og ting som møtes, akkurat der, under venstre skulderblad. At det er et sted som lett gir problemer. For sånne som meg. Man kan forebygge ved å holde armene stille, pekende rett frem og bare bevege skulderbladene frem og tilbake. Da skal den såre muskelen få tøyd seg og bli bedre.

Jeg står ved elven og fisker med sluk. Det er møresilda, 45 gram, kobber med rød rygg, som er en sluk jeg vil anbefale. Jeg vil også anbefale å gjøre kast på tvers av strømmen og ikke sveive inne med en gang, men la sluken gå i en rolig bue og følge strømmen inn mot bredden. Det tar litt tid for sluken å gjøre en slik bue. Det gir en kort pause. Jeg bruker pausen til å flytte på skulderbladene. Frem og tilbake. Det ser veldig rart ut. Men hva gjør man ikke når nøden er stor. 
Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer