Fra jeg var ni år gammel satt jeg hver dag et eller annet sted mellom Hjortefot og Skatten på Sjørøverøya på biblioteket i Kristiansund og nøt de ting som var så uendelig gratis. Jeg satt under de høye smale vinduene, som i en kirke, og hørte regnet og vinden som alltid pisket utenfor. Det var godt å være på innsiden av drømmer mellom lukten av papirstøv og synet av bonet grønn linoleum i matte gater mellom reolene. Også disse gamle damene og en liten tynn mann som stemplet blå og svarte datoer bakerst i bøkene. De var tryggheten selv. Jeg husker dem når de fulle av elde blinket med lysene for å fortelle at det var stengetid. Jeg satt der i sju år.
Langsomt
blir man eldre og husker den ti liter store og røde vannbøtten i Vestre Jacobselv
i Finnmark som skulle fylles ved å gå åtte ganger til bekken med et gult
forhenværende syltetøyspann. På veien fant jeg den første frosken jeg så i
livet. Jeg var seks år og lot dyret få svømme i bøtta.
Så
gikk man kanskje de åtte turene forgjeves. Jeg tror ikke det. For hvorfor
husker jeg det så godt i dag? Bildet glir sammen med lukten av fjellbjørk og
krekling like etter at det har regnet på vidda. Og en bestemor med skaut og
sjokolade og en hvit folkevogn boble som har en anelse tørrfisk eim rundt seg
fordi den har stått en lang vinter i fiskebruket på kaia der bestefar gikk med rutete skjorte og
bukseseler og kunne legge sammen firesifrete tallkolonner i hodet. Jeg sitter
og skriver dette ved skrivebordet som han snekret. Det er over 40 år gammelt.
Jeg har eid det siden jeg ble født. Far min hadde det før meg. Jeg håper min
sønn vil bruke det en dag.
En
dag jeg gikk hjem fra jobb var jeg 17 år. Midt i den bratte stien opp
til jernbanen tok jeg en pause for å tenke at for første gang har du mer penger enn du vet hva du skal bruke til. Så var jeg tilbake på dampskipskaia i
Hammerfest med fire kroner i neven, i januar 1970, der jeg kjøpte mitt første
Sølvpilen. Var jeg rikere da? Jeg vet ikke. I dag har jeg vært hos to svært så
gråhårete fruer på Snarøen utenfor Oslo, som på første dag med visning av sin
leilighet slapp opp for prospekter etter en halv time. Da hadde 60 mulige
kjøpere vært på besøk. Det kom 70 til før timen var omme. Vi svømte i stim fra
rom til rom og mumlet 790 000, 790 000, 790 000 kroner. Flyene på Fornebo
brølte i nabolaget. - Vi må nok selge GODT OVER takst, sa en av damene med en
liten snerpete munn. Hun hadde pyntet seg med et blåmønstret silketørkle i
halsen.
Utenfor
var det en speilglatt sti ned mot hjemturen. Jeg tenkte at i morgen haiker jeg
til Kristiansund. Før skulle jeg alltid det når jeg var lei meg. En gang kom
jeg til Bø i Telemark på den måten. En annen gang var jeg i Paris og ble ranet.
Tømmerveggene
i min lille leilighet knaker i vinden. Snakker, sukker, senker lyder i ett
mørke som så ofte før. Jeg har bodd her i årevis fordi jeg spontant løftet
telefonrøret over en annonse i avisen. Så sier du kanskje at det ikke er viktig
hvor vi bor, men hva vi fyller livet vårt med. Kanskje det. Men hvorfor husker
jeg da husene så godt.
Å
la en nysgjerrig finger følge mønstret i et eventyrlig utskåret mønstret
oppover trappen i et sommerhuset vi leide i Cornwall i South England som var
laget av tømmer fra Philip Den Andres tapte armada. Å se inn i dypet av kongeblå apotek flasker med krydder. De kostbare tingene man ikke kan eie. Knapt nok se
på.
Langsomt
blir jeg fortvilet. Min tippoldefar flyttet til Tingvoll for å bli garver og
lukte på sterke syrer til han døde av det. Han var tredje yngst av fem brødre.
Hva gjør man uten odelsrett til jorda eller pantesikkerhet? Jeg vet ikke. Lotto
er et vakkert spill. De snakker aldri om lånetakst når det er trekning hos
Norsk Tipping på Hamar. Når det gylne håret på høyre siden av damen i
Sportsrevyen faller fremover og hun bare leser markeringene. Hvem er jeg da?
Ikke H, ikke U. Bare B kanskje. B for Baard eller B for borte. Men kommer jeg
meg hjem noen gang? Det er ikke godt å si. Livet har mer enn en side og ingen
vet når man kan bla om.
Kommentarer
Legg inn en kommentar