Gå til hovedinnhold

Biblioteket i Kristiansund


Fra jeg var ni år gammel satt jeg hver dag et eller annet sted mellom Hjortefot og Skatten på Sjørøverøya på biblioteket i Kristiansund og nøt de ting som var så uendelig gratis. Jeg satt under de høye smale vinduene, som i en kirke, og hørte regnet og vinden som alltid pisket utenfor. Det var godt å være på innsiden av drømmer mellom lukten av papirstøv og synet av bonet grønn linoleum i matte gater mellom reolene. Også disse gamle damene og en liten tynn mann som stemplet blå og svarte datoer bakerst i bøkene. De var tryggheten selv. Jeg husker dem når de fulle av elde blinket med lysene for å fortelle at det var stengetid. Jeg satt der i sju år.

Langsomt blir man eldre og husker den ti liter store og røde vannbøtten i Vestre  Jacobselv  i Finnmark som skulle fylles ved å gå åtte ganger til bekken med et gult forhenværende syltetøyspann. På veien fant jeg den første frosken jeg så i livet. Jeg var seks år og lot dyret få svømme i bøtta.

Så gikk man kanskje de åtte turene forgjeves. Jeg tror ikke det. For hvorfor husker jeg det så godt i dag? Bildet glir sammen med lukten av fjellbjørk og krekling like etter at det har regnet på vidda. Og en bestemor med skaut og sjokolade og en hvit folkevogn boble som har en anelse tørrfisk eim rundt seg fordi den har stått en lang vinter i fiskebruket på kaia  der bestefar gikk med rutete skjorte og bukseseler og kunne legge sammen firesifrete tallkolonner i hodet. Jeg sitter og skriver dette ved skrivebordet som han snekret. Det er over 40 år gammelt. Jeg har eid det siden jeg ble født. Far min hadde det før meg. Jeg håper min sønn vil bruke det en dag.

En dag jeg gikk hjem fra jobb var jeg 17 år. Midt i den bratte stien opp til jernbanen tok jeg en pause for å tenke at for første gang har du mer penger enn du vet hva du skal bruke til. Så var jeg tilbake på dampskipskaia i Hammerfest med fire kroner i neven, i januar 1970, der jeg kjøpte mitt første Sølvpilen. Var jeg rikere da? Jeg vet ikke. I dag har jeg vært hos to svært så gråhårete fruer på Snarøen utenfor Oslo, som på første dag med visning av sin leilighet slapp opp for prospekter etter en halv time. Da hadde 60 mulige kjøpere vært på besøk. Det kom 70 til før timen var omme. Vi svømte i stim fra rom til rom og mumlet 790 000, 790 000, 790 000 kroner. Flyene på Fornebo brølte i nabolaget. - Vi må nok selge GODT OVER takst, sa en av damene med en liten snerpete munn. Hun hadde pyntet seg med et blåmønstret silketørkle i halsen.

Utenfor var det en speilglatt sti ned mot hjemturen. Jeg tenkte at i morgen haiker jeg til Kristiansund. Før skulle jeg alltid det når jeg var lei meg. En gang kom jeg til Bø i Telemark på den måten. En annen gang var jeg i Paris og ble ranet.

Tømmerveggene i min lille leilighet knaker i vinden. Snakker, sukker, senker lyder i ett mørke som så ofte før. Jeg har bodd her i årevis fordi jeg spontant løftet telefonrøret over en annonse i avisen. Så sier du kanskje at det ikke er viktig hvor vi bor, men hva vi fyller livet vårt med. Kanskje det. Men hvorfor husker jeg da husene så godt.

Å la en nysgjerrig finger følge mønstret i et eventyrlig utskåret mønstret oppover trappen i et sommerhuset vi leide i Cornwall i South England som var laget av tømmer fra Philip Den Andres tapte armada. Å se inn i dypet av kongeblå apotek flasker med krydder. De kostbare tingene man ikke kan eie. Knapt nok se på. 

Langsomt blir jeg fortvilet. Min tippoldefar flyttet til Tingvoll for å bli garver og lukte på sterke syrer til han døde av det. Han var tredje yngst av fem brødre. Hva gjør man uten odelsrett til jorda eller pantesikkerhet? Jeg vet ikke. Lotto er et vakkert spill. De snakker aldri om lånetakst når det er trekning hos Norsk Tipping på Hamar. Når det gylne håret på høyre siden av damen i Sportsrevyen faller fremover og hun bare leser markeringene. Hvem er jeg da? Ikke H, ikke U. Bare B kanskje. B for Baard eller B for borte. Men kommer jeg meg hjem noen gang? Det er ikke godt å si. Livet har mer enn en side og ingen vet når man kan bla om.

8. april 1994

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer