Gå til hovedinnhold

Biblioteket i Kristiansund


Fra jeg var ni år gammel satt jeg hver dag et eller annet sted mellom Hjortefot og Skatten på Sjørøverøya på biblioteket i Kristiansund og nøt de ting som var så uendelig gratis. Jeg satt under de høye smale vinduene, som i en kirke, og hørte regnet og vinden som alltid pisket utenfor. Det var godt å være på innsiden av drømmer mellom lukten av papirstøv og synet av bonet grønn linoleum i matte gater mellom reolene. Også disse gamle damene og en liten tynn mann som stemplet blå og svarte datoer bakerst i bøkene. De var tryggheten selv. Jeg husker dem når de fulle av elde blinket med lysene for å fortelle at det var stengetid. Jeg satt der i sju år.

Langsomt blir man eldre og husker den ti liter store og røde vannbøtten i Vestre  Jacobselv  i Finnmark som skulle fylles ved å gå åtte ganger til bekken med et gult forhenværende syltetøyspann. På veien fant jeg den første frosken jeg så i livet. Jeg var seks år og lot dyret få svømme i bøtta.

Så gikk man kanskje de åtte turene forgjeves. Jeg tror ikke det. For hvorfor husker jeg det så godt i dag? Bildet glir sammen med lukten av fjellbjørk og krekling like etter at det har regnet på vidda. Og en bestemor med skaut og sjokolade og en hvit folkevogn boble som har en anelse tørrfisk eim rundt seg fordi den har stått en lang vinter i fiskebruket på kaia  der bestefar gikk med rutete skjorte og bukseseler og kunne legge sammen firesifrete tallkolonner i hodet. Jeg sitter og skriver dette ved skrivebordet som han snekret. Det er over 40 år gammelt. Jeg har eid det siden jeg ble født. Far min hadde det før meg. Jeg håper min sønn vil bruke det en dag.

En dag jeg gikk hjem fra jobb var jeg 17 år. Midt i den bratte stien opp til jernbanen tok jeg en pause for å tenke at for første gang har du mer penger enn du vet hva du skal bruke til. Så var jeg tilbake på dampskipskaia i Hammerfest med fire kroner i neven, i januar 1970, der jeg kjøpte mitt første Sølvpilen. Var jeg rikere da? Jeg vet ikke. I dag har jeg vært hos to svært så gråhårete fruer på Snarøen utenfor Oslo, som på første dag med visning av sin leilighet slapp opp for prospekter etter en halv time. Da hadde 60 mulige kjøpere vært på besøk. Det kom 70 til før timen var omme. Vi svømte i stim fra rom til rom og mumlet 790 000, 790 000, 790 000 kroner. Flyene på Fornebo brølte i nabolaget. - Vi må nok selge GODT OVER takst, sa en av damene med en liten snerpete munn. Hun hadde pyntet seg med et blåmønstret silketørkle i halsen.

Utenfor var det en speilglatt sti ned mot hjemturen. Jeg tenkte at i morgen haiker jeg til Kristiansund. Før skulle jeg alltid det når jeg var lei meg. En gang kom jeg til Bø i Telemark på den måten. En annen gang var jeg i Paris og ble ranet.

Tømmerveggene i min lille leilighet knaker i vinden. Snakker, sukker, senker lyder i ett mørke som så ofte før. Jeg har bodd her i årevis fordi jeg spontant løftet telefonrøret over en annonse i avisen. Så sier du kanskje at det ikke er viktig hvor vi bor, men hva vi fyller livet vårt med. Kanskje det. Men hvorfor husker jeg da husene så godt.

Å la en nysgjerrig finger følge mønstret i et eventyrlig utskåret mønstret oppover trappen i et sommerhuset vi leide i Cornwall i South England som var laget av tømmer fra Philip Den Andres tapte armada. Å se inn i dypet av kongeblå apotek flasker med krydder. De kostbare tingene man ikke kan eie. Knapt nok se på. 

Langsomt blir jeg fortvilet. Min tippoldefar flyttet til Tingvoll for å bli garver og lukte på sterke syrer til han døde av det. Han var tredje yngst av fem brødre. Hva gjør man uten odelsrett til jorda eller pantesikkerhet? Jeg vet ikke. Lotto er et vakkert spill. De snakker aldri om lånetakst når det er trekning hos Norsk Tipping på Hamar. Når det gylne håret på høyre siden av damen i Sportsrevyen faller fremover og hun bare leser markeringene. Hvem er jeg da? Ikke H, ikke U. Bare B kanskje. B for Baard eller B for borte. Men kommer jeg meg hjem noen gang? Det er ikke godt å si. Livet har mer enn en side og ingen vet når man kan bla om.

8. april 1994

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!