Gå til hovedinnhold

Hun kommer løpende ned for å se om noen har skutt meg

En frostklar, vakker tirsdag morgen ligger foran sykkelen. Klokken er litt over åtte når jeg tråkker ut fra Høvik på vei til jobb. I enden av sykkelbroen på Lysaker kjenner jeg elendigheten komme.

De første sekundene prøver jeg å fortrenge sannheten. Jeg kan da ikke ha punktert nå igjen? Det er jo bare en uke siden sist.

Jeg triller sykkelen til side. Det tar litt tid å finne frem ny slange og alt jeg trenger for å ta av bakhjulet, ta av dekket, lete etter hullet og sette inn ny slange, få hjulet på plass igjen. Jeg har på meg et par gule oppvaskhansker for ikke å få oljesøl på hendene. Det er småkaldt. Fingrene er stive. Jeg er redd for å miste små deler, du vet slike som bare forsvinner.

Jeg sitter med rumpa på bakken og jobber. Noen meter fra meg åpner det seg en dør. Det er en hybelleilighet.

Ut i grålyset kommer en ung, vever jente på kanskje 21 år. Lettkledd. Hun har med seg en meget liten, rød hund, du vet en slik som vestkantjenter liker å ha på armen eller i veska. Jenta tripper noen meter for at hunden skal tisse. Hun vaper, eller damper, en slags e-sigarett. Hun oppdager meg, løfter et øyenbryn og sier lett: – Å, hei!

Jenta forsvinner inn i leiligheten og blir borte i fem minutter. Når hun kommer ut igjen, har hun på seg den største, mest voldsomme pelskåpen jeg noen gang har sett. Det er som om noen har prøvd å sette verdensrekord i å få flest mulig brunrøde, spraglete rever til å henge sammen som struttende kaskader av pels.

På hodet har hun en slags munkehette i myk ull, så stor som mulig den også. Hetta stå opp i en spiss. Ansiktet er nå helt skjult. Jenta sier hei en gang til. Hun skal ut i dagen, trolig for å gjøre stor lykke.

Jeg sykler inn til min arbeidsdag og setter sykkelen i garasjen. Litt før fem om ettermiddagen er jeg sammen med Olav og spiser fantastisk lutefisk, slik vi elsker å gjøre en gang i året på Engebret. Klokken åtte er jeg tilbake i NHO-huset, henter sykkelen og tråkker hjemover.

Nå oppdager jeg at sykkelen lager en ny, irriterende, brummende lyd. Jeg stopper et par ganger og prøver å finne ut hva som er galt. Det oppdager jeg ikke før jeg kommer hjem. Jeg har montert dekket feil vei. Mønsteret i dekket står slik at jeg sykler motstrøms.

Jeg sitter på trappa hjemme. Klokka er blitt kvart over ni. Jeg har drukket et par øl sammen med Olav. Nå tar jeg av hjulet og snur dekket riktig vei.

Jeg setter i gang den elektriske pumpen. Slangen skal opp til et trykk på 55 PSI. Så langt kommer jeg aldri.

Det kommer et kraftig smell. Det er et så høyt smell at kona hører det inne i stua, oppe i andre etasje. Hun kommer løpende ned og ut på trappa for å se om noen har skutt meg.

Hvorfor slangen eksploderte, vet jeg ikke. Noe slikt har aldri skjedd før.



 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg grudde meg for dette i noen uker

Når kjede på sykkelen begynner å glippe vet jeg at det ligger en regning på 4000 kroner og venter rundt neste sving. Det første jeg gjør er å fortrenge problemet. Det meste lar seg fortrenge ganske lenge. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har med praktiske gjøremål. Vedlikehold. Slike ting.   Fortrengning funker fint. Ganske lenge. Like ved Høvik jernbanestasjon står et skilt. Det er reklame for et lokalt sykkelverksted som heter Ride On. Jeg har syklet forbi dette skiltet hver dag i et års tid. Nå fikk jeg en spontan lyst. Her må jeg bryte inn og advare mot spontanitet. Det er ofte dyrt å være spontan. Det er mye billigere å være den trauste typen, du vet han som gjør det samme om og om igjen, hvis det er velprøvde og fine løsninger. Denne typen liker ikke å eksperimentere. Det er viktig å tenke seg godt om. La ting modne. Gjerne et år eller to. Jeg bestilte time hos Ride On, på nettet, i midten av mars.   Jeg bestilte nytt kjede og kassett. Jeg var litt stressa den da...

Det høres ut som han er i ferd med å dø

Å ligge i sengen ved siden av en kar med pustestopp (søvnapné) kan være ganske skremmende. Det høres ut som han er i ferd med å dø. Så ille er det jo ikke, men pustestopp skal du ta på alvor. Det kan forlenge livet ditt med mange år, hvis du tar grep. Våren 2024: Jeg er på Bærum sykehus og får utlevert et apparat som skal måle hjerte og pust, mens jeg sover. Det går greit å sove med utstyret en natt. Resultatene er nedslående. Jeg stopper å puste i snitt 12 ganger hver time. Det er en belastning på kroppen, søvnen blir elendig og jeg blir veldig trøtt på dagtid. Målingen viser at jeg er på gult nivå. Det gjør at jeg får en CPAP-maskin av staten, helt gratis.   Flere hundre tusen nordmenn har behov for en slik maskin, mange uten å vite det. CPAP holder luftveiene åpne. Maskinen blåser luft, lager et trykk, gjennom en maske. Dette hindrer at luftveiene blokkeres under søvn. Maskinen gjør også at du slutter å snorke. Maskinen senker risikoen for høyt blodtrykk, hjerte- og karsyk...

Det er med andre ord håp

  Den kanadiske statsministeren Mark Carney leverte en tale på World Economic Forum i Davos som kan forandre verden. Fordi jeg har studert internasjonal politikk i statsvitenskap og er opptatt av retorikk leste jeg talen til Mark Carney tre ganger. Først på engelsk, så bokmål i Aftenposten og på nynorsk i Dag og Tid. Den siste gangen leste jeg talen baklengs, avsnitt for avsnitt, for å se om den fungerer like bra begge veier, og det gjør den. Stor ordkunst gjør det. Det første jeg vil si er at når det ser mørkt ut kan det komme noe helt overraskende. Denne gangen er det en litt grå og anonym skikkelse. Carney har jobbet for Bank of Canada og Bank of England før han ble politiker, og har steget i gradene til å bli statsminister med beskjeden karisma.   Man kan nå langt ved å snakke rolig, og uten dramatiske effekter. Carney er den milde teknokraten med et budskap om at dersom de mellomstore maktene finner sammen kan vi redde verden fra tyranniske regimer som USA, Russland...