Hvis å sovne foran TV-en var en olympisk øvelse, ville jeg tatt gull. Lett. Jeg kan sjelden gjengi nyhetene på Dagsrevyen. Det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg tilhører en generasjon som mener at man skal følge med på nyhetene. Å se Dagsrevyen er en borgerplikt. En høyverdig øvelse. Likevel skjer det samme nesten hver gang. Jeg synker ned i sofaen. Den er konstruert slik at man skal ligge mer enn man sitter. Jeg har kanskje en urørt kopp kaffe foran meg på bordet. Bena strekkes ut. Kroppen blir tyngre. Helt umerkelig glir hodet bakover, munnen åpner seg med tunge pust og jeg forsvinner, blir borte i kanskje fem minutter. Jeg kommer tilbake i små rykk. Slik får jeg med meg en halv nyhet om en skogbrann i Frankrike eller et bestialsk drap på Vestlandet. Så sovner jeg igjen. Dette gjentar seg fem, seks ganger. Jeg kjemper imot. Selvsagt, gjør jeg det. Det tar seg dårlig ut å sove til upassende tider, som under nevnte bestialske drap. Jeg prøver å holde stillingen. Holde hodet...