En sofasovers bekjennelser

Hvis å sovne foran TV-en var en olympisk øvelse, ville jeg tatt gull. Lett.

Jeg kan sjelden gjengi nyhetene på Dagsrevyen. Det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg tilhører en generasjon som mener at man skal følge med på nyhetene. Å se Dagsrevyen er en borgerplikt. En høyverdig øvelse. Likevel skjer det samme nesten hver gang.

Jeg synker ned i sofaen. Den er konstruert slik at man skal ligge mer enn man sitter. Jeg har kanskje en urørt kopp kaffe foran meg på bordet. Bena strekkes ut. Kroppen blir tyngre. Helt umerkelig glir hodet bakover, munnen åpner seg med tunge pust og jeg forsvinner, blir borte i kanskje fem minutter.

Jeg kommer tilbake i små rykk. Slik får jeg med meg en halv nyhet om en skogbrann i Frankrike eller et bestialsk drap på Vestlandet. Så sovner jeg igjen. Dette gjentar seg fem, seks ganger.

Jeg kjemper imot. Selvsagt, gjør jeg det. Det tar seg dårlig ut å sove til upassende tider,  som under nevnte bestialske drap. Jeg prøver å holde stillingen. Holde hodet hevet. Men jeg klarer det aldri.

Men jeg våkner som regel til værmeldingen, som man jo vanskelig kan klare seg uten i Norge. Vi har for lite bra vær til at vi kan slurve med forberedelsene.

Å ta seg en dupp. En cowboystrekk. En powernapp. Å slumre litt. Hvile øynene. For skjønnhetens skyld eller rett og slett bare fordi du ikke klarer å la være. Min far lå alltid på lading etter middag. Siden dette var på 1970-tallet sov fedrene middag, som det het. Min far lå rett ut i en brun sofa, i sekstiden om ettermiddagen, og alle barna i nabolaget måtte være ute samtidig, slik at vi ble til hær av gleder og synder, som var ustoppelige fram til det ble mørkt og vi måtte inn å spise kveldsmat.

Den som sover synder ikke, heter det, men vi var altså våkne og forsynte oss grådige av livet. Hvis denne barndommen hadde vært en restaurant ville jeg sagt at den hadde alle rettigheter. Jeg kan i det hele tatt ikke huske at vi sov noe særlig da vi var barn. Det voldsomme søvnbehovet kom siden, en eller annen gang i tenårene eller senere.

Nå, i godt voksen alder, kan jeg ikke legge meg tidlig nok, eller som min venn Pål pleier å si; Dagens høydepunkt er å legge seg. Søvn er da også juvelen av alt du kan finne av helsemessige skatter.  

Med alderen er jeg blitt en ivrig samler av helseråd. Spis en rå gulrot eller to hver dag (Du får praktfulle avføring). Stå på et ben, mens du pusser tennene (God balanse, mindre vonde muskler). Drikk saft av gurkemeie, ingefær og sitron. (Demper betennelser). Gå så sakte tur som mulig. (Få et bedre sinn). Gå utenfor stier på steder du aldri har gått før. (Kjenn på mestringsfølelsen etter at du har vært litt redd).

Siden det jeg er aller mest redd for her i verden, er demens, har jeg begynt med øvelser som skal trimme hjernen. Denne uken har jeg prøvd å huske alle regjeringsmedlemmene, mens jeg sykler til jobben. Det er direkte pinlig hvor få jeg kunne komme på uten å google.

Jeg må ty til noen knep. Jeg ser for eksempel for meg den nye miljøvernministeren stå å røyke i løpetights på toppen av en ås. Det skal få meg til å huske at hun heter Sig-run. Og Aasland.

Problemet er at før syns jeg at en politiker var noe som skilte seg ut. De het slike ting som Hanna Kvanmo og Bjartmar Gjerde, og jeg glemmer dem aldri, men nå heter de for eksempel utrolig vanlige ting som Marianne Sivertsen Næss, som er fiskeriminister. En gang hadde vi en fiskeriminister som het Eivind Bolle, som selvsagt ble kalt Fiskebolle, og det glemmer man aldri.