Gå til hovedinnhold

Det som bare ikke skal skje


Det som bare ikke skal skje, har skjedd. Det er trolig full panikk nå. Det er følelsene som kommer når du vet at i dag kan jeg ikke gå på jobb, ikke handle mat, ikke få kontakt med barna og kona, og ja du skjønner tegninga. Det meste er plutselig blitt komplett umulig.

Jeg syklet gjennom Frognerparken i dag tidlig. Ikke langt fra Sinnataggen ser jeg en flunkende ny iPhone med lysegrønt deksel ligge på turveien. Den er trolig mistet for bare noen minutter siden.

En tyv ville sikkert nå tatt ut simkortet og gjort mobilen til sin egen.

Men jeg er ingen tyv. Tvert imot. Jeg er en reddende engel. Det er ikke så mange situasjoner hvor jeg har anledning til å være en engel. Det må jeg være ærlig å si. Men når sjansen byr seg, da slår jeg til.

Det er dog noen tekniske utfordringer for engler i våre dager. Selvsagt er det det. Man kan jo ikke gjøre noe som helst lenger, uten først å gå gjennom et totrinns bekreftelsesrituale, huske et komplisert passord og gjerne dra på med ansikts-gjenkjenning og et kontrollspormål om hva din mor pleide å kalle deg som barn. Godklumpen?

Når skjermen på mobilen er låst kommer det opp en mulighet for å ringe nødtelefon. Når jeg trykker på denne muligheten, kommer jeg til en knapp for nødopplysninger. Slik oppdager jeg at hun som eier telefonen heter Maria, er 45 år, har blodtype A, og er organdonor. Jeg finner også telefonnummeret til hennes mann og hennes foreldre.

Ingen av de svarer når jeg prøver å ringe dem. Det er kanskje ikke så rart siden Maria har glemt å oppdatere opplysningene. Foreldrene er døde, skal jeg snart oppdage. Jeg har lagt igjen en beskjed på hennes fars telefonsvarer. Jeg lurer litt på hvordan det er mulig, men det har jeg altså gjort.

20 minutter senere ringer Maria sin egen telefon, og jeg klarer å svare. Jeg er litt usikker på hvordan det kan henge sammen, at jeg kan svare, selv om skjermen er låst, men jeg er veldig fornøyd med at det lar seg gjøre. Nå kan Maria komme til jobben min og hente telefonen som hun mistet på vei til barnehagen i dag tidlig.

Maria er veldig lettet og takknemlig. Jeg liker historier som ender godt, som denne.

Det jeg nå syns at du skal gjøre er å la en du kjenner sjekke din mobil. Lat som om han fant den på gaten. Ville han da lett finne ut at det er din mobil?

Finner han deg ikke ved å trykke på «Nød», så må du åpne helseappen og legge inn mobilnumre på venner og familie som egner seg som kontaktpersoner. Dette kan redde dagen din og kanskje spare deg for mange uker med problemer, hvis uhellet skulle være ute og du roter bort mobilen.

Eller kanskje du tenker at å miste mobilen, det skjer jo bare ikke meg.   

Jeg har googlet. Det ble solgt 1,2 millioner mobiler for 8,4 milliarder kroner i Norge fjor. Det står at om du glemmer igjen telefonen på flyet, eller går fra den i kaféen, så dekkes det ikke av reiseforsikringen. Så da er det bare å håpe på en reddende engel.  

Det var for øvrig veldig mange som leste petiten «Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom» sist uke. Takk for alle gode tilbakemeldinger. Du kan lese den petiten her


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etiketter:
Plassering: Oslo, Norge

Kommentarer

  1. Anonym13. oktober 2025 kl. 12:27

    Bøy ditt hode du raske gutt! Å se på andre er nesten slutt.Det blinker et lys i ditt øye. Med alt som er sendt fra de høye

    Bøy ditt hode og hold den fast! Lenk den gjerne til båtens mast. Dersom du ikke har gjort det - plutselig er den helt borte

    Bøy ditt hode se alltid ned! Da lever du trygt i fred. Tenk om du den skulle miste! Da blir det tomt i din kiste.

    Fritt etter en gammel Stjerne😘

    SvarSlett
  2. Baard Fiksdal13. oktober 2025 kl. 13:37

    Morsom assosiasjon

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
6 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer