Det som bare ikke skal skje, har skjedd. Det er trolig full panikk nå. Det er følelsene som kommer når du vet at i dag kan jeg ikke gå på jobb, ikke handle mat, ikke få kontakt med barna og kona, og ja du skjønner tegninga. Det meste er plutselig blitt komplett umulig.
Jeg syklet gjennom Frognerparken i dag tidlig. Ikke langt
fra Sinnataggen ser jeg en flunkende ny iPhone med lysegrønt deksel ligge på turveien.
Den er trolig mistet for bare noen minutter siden.
En tyv ville sikkert nå tatt ut simkortet og gjort mobilen
til sin egen.
Men jeg er ingen tyv. Tvert imot. Jeg er en reddende engel. Det
er ikke så mange situasjoner hvor jeg har anledning til å være en engel. Det
må jeg være ærlig å si. Men når sjansen byr seg, da slår jeg til.
Det er dog noen tekniske utfordringer for engler i våre
dager. Selvsagt er det det. Man kan jo ikke gjøre noe som helst lenger, uten først å gå gjennom et totrinns bekreftelsesrituale, huske et komplisert passord
og gjerne dra på med ansikts-gjenkjenning og et kontrollspormål om hva din mor
pleide å kalle deg som barn. Godklumpen?
Når skjermen på mobilen er låst kommer det opp en mulighet
for å ringe nødtelefon. Når jeg trykker på denne muligheten, kommer jeg til en knapp
for nødopplysninger. Slik oppdager jeg at hun som eier telefonen heter Maria,
er 45 år, har blodtype A, og er organdonor. Jeg finner også telefonnummeret til
hennes mann og hennes foreldre.
Ingen av de svarer når jeg prøver å ringe dem. Det er
kanskje ikke så rart siden Maria har glemt å oppdatere opplysningene.
Foreldrene er døde, skal jeg snart oppdage. Jeg har lagt igjen en beskjed på
hennes fars telefonsvarer. Jeg lurer litt på hvordan det er mulig, men det har
jeg altså gjort.
20 minutter senere ringer Maria sin egen telefon, og jeg
klarer å svare. Jeg er litt usikker på hvordan det kan henge sammen, at jeg kan
svare, selv om skjermen er låst, men jeg er veldig fornøyd med at det lar seg
gjøre. Nå kan Maria komme til jobben min og hente telefonen som hun mistet på
vei til barnehagen i dag tidlig.
Maria er veldig lettet og takknemlig. Jeg liker historier
som ender godt, som denne.
Det jeg nå syns at du skal gjøre er å la en du kjenner
sjekke din mobil. Lat som om han fant den på gaten. Ville han da lett finne ut at
det er din mobil?
Finner han deg ikke ved å trykke på «Nød», så må du åpne
helseappen og legge inn mobilnumre på venner og familie som egner seg som
kontaktpersoner. Dette kan redde dagen din og kanskje spare deg for mange uker
med problemer, hvis uhellet skulle være ute og du roter bort mobilen.
Eller kanskje du tenker at å miste mobilen, det skjer jo
bare ikke meg.
Jeg har googlet. Det ble solgt 1,2 millioner mobiler for 8,4
milliarder kroner i Norge fjor. Det står at om du glemmer igjen telefonen på
flyet, eller går fra den i kaféen, så dekkes det ikke av reiseforsikringen. Så
da er det bare å håpe på en reddende engel.
Det var for øvrig veldig mange som leste petiten «Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom» sist uke. Takk for alle gode tilbakemeldinger. Du kan lese den petiten her

Bøy ditt hode du raske gutt! Å se på andre er nesten slutt.Det blinker et lys i ditt øye. Med alt som er sendt fra de høye
SvarSlettBøy ditt hode og hold den fast! Lenk den gjerne til båtens mast. Dersom du ikke har gjort det - plutselig er den helt borte
Bøy ditt hode se alltid ned! Da lever du trygt i fred. Tenk om du den skulle miste! Da blir det tomt i din kiste.
Fritt etter en gammel Stjerne😘
Morsom assosiasjon
SvarSlett