Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen.

Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp.

- I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen.

Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik jeg jo alltid gjør.

Når jeg kommer frem til legen uten å punktere blir jeg overrasket. Jeg ser meg straks rundt etter nye problemer. Jeg oppdager en mann som står og henger ved sykkelparkeringen iført hettegenser. Alle sykkeltyver har hettegenser. Jeg er heldigvis ute i god tid. Jeg står og venter litt for å se om hettegensermannen flytter seg. Det skjer ikke. Han bare står der. Tynnkledd. I fem minusgrader. Jeg spør om han fryser. Mannen svarer nei.

Jeg låser sykkelen med to låser. Jeg har en ekstra dyr lås som er for ekstreme situasjoner. Den bruker jeg nå.

På vei inn til den private klinikken må jeg taste inn fødsel- og personnummer for å komme gjennom slusen. Det meste, som virkelig betyr noe, er stengt i Norge hvis du ikke har et slikt 11 siffer langt bevis på at du har krav på for eksempel helsetjenester

Jeg har time klokken 09.30. Klokken 09.45 føler jeg meg glemt, men da kommer legen og siden han ikke husker meg fra sist sier han «Det var lenge siden sist», enda det bare var i fjor høst.

Når jeg setter meg i stolen hos legen oppdager jeg at stolen har gått i stykker. Den lar seg ikke heve opp til riktig høyde. Legen må arbeide i en såpass rar vinkel at jeg sier at han står i fare for å få vondt i ryggen. Legen beklager at stolen er i stykker. Jeg svarer at det går fint for min del. Jeg vil jo ikke virke utakknemlig eller være vanskelig på noen måte.

Jeg forteller legen at jeg har vært hos en spesialist i Drammen som har gitt meg en nesespray for å bekjempe dotter i øra. Jeg blir nesten døv av å ha dotter i øra. Jeg har det hele tiden. – Den sprayen kan du bare slutte med. Den har null effekt, sier legen. Han vet jo ikke at sprayen er mitt siste håp. Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp, men dette sier jeg ikke høyt.

Legen skal nå illustrere at hørselen er på vei ned. Han gjøre dette ved å bevege håndflaten rykkvis nedover, som om hånden er en heis som skal ned i kjelleren, eller avgrunnen. Dette kroppsspråket er ikke til å misforstå. Det går bare en vei. Jeg spør ikke hvor langt ned det er til bunnen. Jeg gjør ikke det.

Det viktigste som skal skje videre i denne historien er seansen hos audiografen. Jeg har valgt dette legesentret fordi min venn Anne Gro har sagt at audiografen her er verdens beste. Han er for hørselspasienter hva Erling Braut Haaland er for landslaget. Helt avgjørende.

Når jeg kommer ut i gangen sitter den fantastiske audiografen til venstre. Jeg blir henvist til høyre.

Der sitter en ung kar som ser ut som om han nettopp er ferdig med videregående skole.  Jeg innrømmer at dette nå sikkert høres ut som om jeg er full av fordommer, men jeg vil si til mitt forsvar si at hvis du bare hører dårlig nok er du berettiget til litt ekstreme holdninger. Å være politisk korrekt er ikke en luksus man kan unne seg, når man for eksempel føler at skipet er ferd med å synke. Se Titanic 1912. Se Pompeii år 79. Se Holmenkollstafetten 2017.

Den utrolig unge audiografen hjelper meg så godt han kan. Jeg får mine justeringer. Jeg blir nå sendt ut i livet mitt. På lykke og fromme. Der alle er sin egen lykkes smed. Eventuelt sin egen ulykkes snekker. Det får gå som det går.