Gå til hovedinnhold

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp


Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen.

Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp.

- I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen.

Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik jeg jo alltid gjør.

Når jeg kommer frem til legen uten å punktere blir jeg overrasket. Jeg ser meg straks rundt etter nye problemer. Jeg oppdager en mann som står og henger ved sykkelparkeringen iført hettegenser. Alle sykkeltyver har hettegenser. Jeg er heldigvis ute i god tid. Jeg står og venter litt for å se om hettegensermannen flytter seg. Det skjer ikke. Han bare står der. Tynnkledd. I fem minusgrader. Jeg spør om han fryser. Mannen svarer nei.

Jeg låser sykkelen med to låser. Jeg har en ekstra dyr lås som er for ekstreme situasjoner. Den bruker jeg nå.

På vei inn til den private klinikken må jeg taste inn fødsel- og personnummer for å komme gjennom slusen. Det meste, som virkelig betyr noe, er stengt i Norge hvis du ikke har et slikt 11 siffer langt bevis på at du har krav på for eksempel helsetjenester

Jeg har time klokken 09.30. Klokken 09.45 føler jeg meg glemt, men da kommer legen og siden han ikke husker meg fra sist sier han «Det var lenge siden sist», enda det bare var i fjor høst.

Når jeg setter meg i stolen hos legen oppdager jeg at stolen har gått i stykker. Den lar seg ikke heve opp til riktig høyde. Legen må arbeide i en såpass rar vinkel at jeg sier at han står i fare for å få vondt i ryggen. Legen beklager at stolen er i stykker. Jeg svarer at det går fint for min del. Jeg vil jo ikke virke utakknemlig eller være vanskelig på noen måte.

Jeg forteller legen at jeg har vært hos en spesialist i Drammen som har gitt meg en nesespray for å bekjempe dotter i øra. Jeg blir nesten døv av å ha dotter i øra. Jeg har det hele tiden. – Den sprayen kan du bare slutte med. Den har null effekt, sier legen. Han vet jo ikke at sprayen er mitt siste håp. Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp, men dette sier jeg ikke høyt.

Legen skal nå illustrere at hørselen er på vei ned. Han gjøre dette ved å bevege håndflaten rykkvis nedover, som om hånden er en heis som skal ned i kjelleren, eller avgrunnen. Dette kroppsspråket er ikke til å misforstå. Det går bare en vei. Jeg spør ikke hvor langt ned det er til bunnen. Jeg gjør ikke det.

Det viktigste som skal skje videre i denne historien er seansen hos audiografen. Jeg har valgt dette legesentret fordi min venn Anne Gro har sagt at audiografen her er verdens beste. Han er for hørselspasienter hva Erling Braut Haaland er for landslaget. Helt avgjørende.

Når jeg kommer ut i gangen sitter den fantastiske audiografen til venstre. Jeg blir henvist til høyre.

Der sitter en ung kar som ser ut som om han nettopp er ferdig med videregående skole.  Jeg innrømmer at dette nå sikkert høres ut som om jeg er full av fordommer, men jeg vil si til mitt forsvar si at hvis du bare hører dårlig nok er du berettiget til litt ekstreme holdninger. Å være politisk korrekt er ikke en luksus man kan unne seg, når man for eksempel føler at skipet er ferd med å synke. Se Titanic 1912. Se Pompeii år 79. Se Holmenkollstafetten 2017.

Den utrolig unge audiografen hjelper meg så godt han kan. Jeg får mine justeringer. Jeg blir nå sendt ut i livet mitt. På lykke og fromme. Der alle er sin egen lykkes smed. Eventuelt sin egen ulykkes snekker. Det får gå som det går.

 

Kommentarer

  1. Du Baard, du Baard, du er en god ambassadør for hverdagens små og store øyeblikk! Du (og øyeblikkene dine) gir meg stadig muntre stunder og god grunn til å humre og le litt. I tillegg ble jeg nå ganske nysgjerrig på om du fremdeles er sykkeleier, eller om hettegensermannen benyttet anledningen til å gjøre et lite brekk….

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var selvsagt nervøs da jeg kom ut av legekontoret og gikk bort til sykkelstativet. Jeg har ofte den følelsen. Men det gikk bra denne gangen

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...