Baard Fiksdals blogg

Jeg var 12 da jeg skulle stupe fra min fars skuldre og traff bunnen i svømmehallen, slik at den ene fortannen brakk. Min mor ble lei seg, helt til hun kom på at hun gikk i en kunst- og malerklubb, og der var venn med en eldre tannlege, som sikkert kunne sette på en bit, slik at tanna ble like fin igjen. Jeg husker timen hos tannlegen som en dyster svarthvit film, i fjerde etasje i en bygård fylt av elde. Luktene og lydene av tannlegekontor har jeg lagret i hukommelsen i skuffen for skrekk og gru.     Dette var i Kristiansund i 1974. Over 50 år senere sitter jeg en mandag kveld og spiser middag på Høvik. Jeg har laget en stor lapskausgryte som jeg har forsynt meg av siden fredag. Slike gryter varer i flere dager. Det er ganske fint at de gjør det. Det er fantastisk og kraftig smak av kjøtt, vossapølse, kantareller og sesongens rotfrukter, men nå nærmer jeg meg bunnen. Det er helt på slutten av måltidet at jeg kjenner det. Jeg har fått en sprekk i fortannen. Jeg kan kjenne s...

Jeg driver med Overdreven Dusjing (OD). Jeg går inn i dusjen, blir stående der, og nyter det varme vannet, flere ganger om dagen. Jeg liker dette. Å overdrive. Jeg vet ikke helt når jeg oppdaget hvor fantastisk det er med Overdreven Dusjing (OD), men jeg har trolig vært sånn hele livet. Så lenge jeg kan huske har jeg stått der og latt det varme vannet gjøre godt med kropp og sinn. Jeg vil ikke si at Overdreven Dusjing (OD) er noe jeg har. Det er heller noe jeg er. Jeg er en Overdreven Dusjer. Det er min identitet, mitt operativsystem. Det gjør at jeg ser verden med et spesielt blikk og ekstra energi. Jeg føler meg vel. Jeg sover godt. Jeg blir kreativ fordi jeg er en OD. Mange geniale, skapende mennesker liker å dusje. Paul McCartney, Bob Dylan, Graham Bell, Andy Warhol, Albert Einstein. Jeg er overbevist om at de likte å dusje. Nøysomhet ble funnet opp av noen som innerst inne, egentlig ikke liker sjokolade, iskrem, lakrisbåter eller velvære. Sier du nøysomhet til en OD, i et se...

Jeg spurte AI og fikk til svar: Det finnes ikke noe enkeltord som dekker substantivet "handyman" nøyaktig; vi bruker heller adjektiver, som i nevenyttig kar/kvinnfolk eller litt bleikere: praktisk anlagt person. For noen år siden var det en håndkleholder på badet som var løs. Etter bare noen måneder oppdaget jeg at det gikk an å putte en plastdings inn i hullet slik at skruen fikk bedre feste. Etter det sto håndkleholderen støtt. Fjellstøtt vil jeg si. Oppmuntret av denne suksessen dro jeg på IKEA og kjøpte persienner. De monterte jeg feil på første forsøk, men etter noen dager frem og tilbake så ble resultatet brukbart. Noen dager senere satt jeg ute på verandaen hos mine venner Jon og Heidi ute i Asker. Jeg skrøt av mine prestasjoner med persiennen. Jeg klarte ikke å la være. Min venn Jon sa da: - Jeg har også montert persienner. De henger i stua. Da sa heidi: De gjør nok ikke det. Der har vi fått gardiner. -Å, når skjedde det, spør Jon. -Ja, det er vel noen...

Et eldre ektepar satt utenfor en liten røde hytte like ved rullebanen på Fornebu. Hytta lå på en holme rett under innflygningen. Den norske staheten er betydelig. Det kanskje beste eksemplet er ekteparet som satt med øreklokker på hode i tiår etter tiår. De satt der også da siste fly tok av fra Fornebu onsdag 7. oktober 1998. Nå skulle det bli helt stille. Jeg tok bildet av den røde hytta på søndag. Du kan skimte den i enden av stien på bildet. Jeg husker ganske godt hvordan det var da jeg flyttet til Høvik på slutten av 1980-tallet. Jeg sto på verandaen og tenkte at dette er jo helt uutholdelig. Jeg så og hørte flyene lette eller gå inn for landing. Fly-brølene var så sterke at det var umulig å snakke sammen. Jeg tenkte at dette kommer jeg aldri til å venne meg til. Men der tok jeg feil. Man venner seg til det meste her i livet. Etter noen år la jeg knapt merke til støyen. Jeg hørte ikke så mye til motorveien heller, enda den bare lå noen hundre meter unna.   Den 8. okto...

Det som bare ikke skal skje, har skjedd. Det er trolig full panikk nå. Det er følelsene som kommer når du vet at i dag kan jeg ikke gå på jobb, ikke handle mat, ikke få kontakt med barna og kona, og ja du skjønner tegninga. Det meste er plutselig blitt komplett umulig. Jeg syklet gjennom Frognerparken i dag tidlig. Ikke langt fra Sinnataggen ser jeg en flunkende ny iPhone med lysegrønt deksel ligge på turveien. Den er trolig mistet for bare noen minutter siden. En tyv ville sikkert nå tatt ut simkortet og gjort mobilen til sin egen. Men jeg er ingen tyv. Tvert imot. Jeg er en reddende engel. Det er ikke så mange situasjoner hvor jeg har anledning til å være en engel. Det må jeg være ærlig å si. Men når sjansen byr seg, da slår jeg til. Det er dog noen tekniske utfordringer for engler i våre dager. Selvsagt er det det. Man kan jo ikke gjøre noe som helst lenger, uten først å gå gjennom et totrinns bekreftelsesrituale, huske et komplisert passord og gjerne dra på med ansikts-gjen...

Spisestedet er en kafe av det brune slaget, som ligger like ved der den eldgamle veien inn til San Sebastian fra nord ender. Vi går ned en bratt bakke, krysser gaten og finner cafeen og et tomannsbord, som snart blir som en øy i et hav av mennesker, og særlig følger jeg med på de gamle, spanske damene, fire av dem ved nabobordet, som spiser kamskjell og risotto og drikker den friske hvitvinen (Txakoli), mens de ler høyt og mye, og bestiller en runde til, og jeg som kommer fra matpakkelandet Norge, som for det meste er fylt av hverdager, er andektig tilstede og spiser også med øynene alle denne gleden som de fyller opp, en tirsdag i to-tida.  

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...