Gå til hovedinnhold

Ydmykende


Jeg spurte AI og fikk til svar: Det finnes ikke noe enkeltord som dekker substantivet "handyman" nøyaktig; vi bruker heller adjektiver, som i nevenyttig kar/kvinnfolk eller litt bleikere: praktisk anlagt person.

For noen år siden var det en håndkleholder på badet som var løs. Etter bare noen måneder oppdaget jeg at det gikk an å putte en plastdings inn i hullet slik at skruen fikk bedre feste. Etter det sto håndkleholderen støtt. Fjellstøtt vil jeg si.

Oppmuntret av denne suksessen dro jeg på IKEA og kjøpte persienner. De monterte jeg feil på første forsøk, men etter noen dager frem og tilbake så ble resultatet brukbart.

Noen dager senere satt jeg ute på verandaen hos mine venner Jon og Heidi ute i Asker.

Jeg skrøt av mine prestasjoner med persiennen. Jeg klarte ikke å la være.

Min venn Jon sa da: - Jeg har også montert persienner. De henger i stua.

Da sa heidi: De gjør nok ikke det. Der har vi fått gardiner.

-Å, når skjedde det, spør Jon.

-Ja, det er vel noen år siden nå, sa Heidi.

Jeg kom til å tenke på denne gamle historien fordi det er høst. Det er en forferdelig årstid. Utrolig mye som skal håndteres. Jeg har begynt å grue meg til vinterdekkene. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg står ved kaffeautomaten på jobben sammen med Sigbjørn. Vi har jobbet sammen i mange år. Jeg vil si at Sigbjørn kjenner meg ganske godt.

Jeg fortelle til Sigbjørn om en utelampe som går på batteri, som jeg har i uteboden der jeg setter sykkelen. Det er et farlig område å bevege seg i når det er mørkt. Du kan lett snuble eller komme til skade i den boden. Men med ei lampe som slår seg på automatisk, blir livet i boden mye bedre. Problemet er bare at batteriene, som vi satte inni fjor, er blitt så svake. Jeg aner dessuten ikke hvordan jeg skal klare å skifte batterier.

Jeg forteller til Sigbjørn at datter Frida er full av spydigheter når jeg ber om hjelp. Jeg vet jo at hun vil være nådeløs. I sine kommentarer. Likevel spør jeg pent om hjelp,

Batteriene blir skiftet. Jeg står der med ydmykelsen.

-Men det var verdt det, spør Sigbjørn.

-Ja, sier jeg; Det var det.

 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer