Gå til hovedinnhold

Lyden av Fornebu

Et eldre ektepar satt utenfor en liten røde hytte like ved rullebanen på Fornebu. Hytta lå på en holme rett under innflygningen.

Den norske staheten er betydelig. Det kanskje beste eksemplet er ekteparet som satt med øreklokker på hode i tiår etter tiår. De satt der også da siste fly tok av fra Fornebu onsdag 7. oktober 1998. Nå skulle det bli helt stille.

Jeg tok bildet av den røde hytta på søndag. Du kan skimte den i enden av stien på bildet.

Jeg husker ganske godt hvordan det var da jeg flyttet til Høvik på slutten av 1980-tallet. Jeg sto på verandaen og tenkte at dette er jo helt uutholdelig. Jeg så og hørte flyene lette eller gå inn for landing. Fly-brølene var så sterke at det var umulig å snakke sammen. Jeg tenkte at dette kommer jeg aldri til å venne meg til.

Men der tok jeg feil. Man venner seg til det meste her i livet. Etter noen år la jeg knapt merke til støyen. Jeg hørte ikke så mye til motorveien heller, enda den bare lå noen hundre meter unna.  

Den 8. oktober 1998: Jeg syklet gjennom stillheten på Fornebu. Det var dagen etter at siste fly var gått. Min sønn Pål og jeg fant jeg et hull i gjerdet. Vi syklet rullebanen opp og ned et par ganger. Det var en spesiell opplevelse. Veldig gøy.

Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på støyen fra Fornebu i årene som har gått. Men i går gikk jeg, som sagt tur der ute, sammen med kona. Vi gikk forbi det gamle flytårnet. Rett ved ligger en gangbro. Under broen er det satt opp seks høyttalere som kontinuerlig spiller flystøyen slik den var.  Opptakene er hentet fra ulike nyhetsinnslag som har vært på NRK.

Ekteparet med øreklokkene i den røde hytta var på TV og i lokalavisa den gangen. Jeg vet ikke om de lever, men jeg håper det. Hvis de syns det er blitt for stille, kan de jo ta seg en tur bort til brua. Og mimre.

Fikk du med deg årets mest leste petit?
Jeg har blitt smittet av alderdom

Les den her

Plassering: Fornebu, Norge

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer