Gå til hovedinnhold

I skuffen for skrekk og gru

Jeg var 12 da jeg skulle stupe fra min fars skuldre og traff bunnen i svømmehallen, slik at den ene fortannen brakk. Min mor ble lei seg, helt til hun kom på at hun gikk i en kunst- og malerklubb, og der var venn med en eldre tannlege, som sikkert kunne sette på en bit, slik at tanna ble like fin igjen.

Jeg husker timen hos tannlegen som en dyster svarthvit film, i fjerde etasje i en bygård fylt av elde. Luktene og lydene av tannlegekontor har jeg lagret i hukommelsen i skuffen for skrekk og gru.   

Dette var i Kristiansund i 1974. Over 50 år senere sitter jeg en mandag kveld og spiser middag på Høvik. Jeg har laget en stor lapskausgryte som jeg har forsynt meg av siden fredag. Slike gryter varer i flere dager. Det er ganske fint at de gjør det. Det er fantastisk og kraftig smak av kjøtt, vossapølse, kantareller og sesongens rotfrukter, men nå nærmer jeg meg bunnen. Det er helt på slutten av måltidet at jeg kjenner det. Jeg har fått en sprekk i fortannen. Jeg kan kjenne sprekken med tungen.

Jeg blir straks bekymret. Vil sprekken øke på? Er dette begynnelsen på slutten for fortanna? Jeg gjør som jeg pleier. Jeg frykter det verste.

Jeg sender en SMS til tannlege Tine.  Jeg skriver «Hjelp». Noen minutter senere kommer svaret. Hjelpen er mulig i morgen kl 9.45. Jeg svarer: "Perfekt".

Da jeg våknet i dag tidlig var sprekken i fortanna det første jeg tenkte på. Tungen må stadig bort å kjenne etter.  Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre stort annet. Jeg vil sitte slik og kjenne etter. I lang tid. Med mindre jeg får hjelp.

På vei bort til tannlegen tar jeg med paraplyen hun ga meg sist jeg var der for noen måneder siden. Tine er i ferd med å utvikle en ide. Hun vil ha en tønne med paraplyer stående på venteværelset som folk kan forsyne seg av. I en by burde alle paraplyene være på deling. Slik det er i Bergen.

Når jeg sitter i tannlegestolen finner ikke Tine noen sprekk i tanna og skjønner ikke hva jeg snakker om, men hun har lang erfaring og sier «tungen er alltid sjefen, tungen har alltid rett».

Hvis jeg kjenner en sprekk, ja så er det en sprekk der. Tannlegen ser nå nøyere etter og oppdager at på baksiden av fortanna er det noe kompositt, eller festemateriale, og i dette er det en sprekk. Hun pusser sprekken vekk. Det er fort gjort. Som ekstra service fjerner hun litt tannsten.

Jeg takk for hjelpen. Tine vil ikke ha betalt for jobben, men jeg vipser henne likevel litt for bryet.


Fikk du med deg petiten "Jeg har blitt smittet av noe alvorlig; alderdom"


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer