Gå til hovedinnhold

Overdreven Dusjing og betydningen for verden

Jeg driver med Overdreven Dusjing (OD). Jeg går inn i dusjen, blir stående der, og nyter det varme vannet, flere ganger om dagen. Jeg liker dette. Å overdrive.

Jeg vet ikke helt når jeg oppdaget hvor fantastisk det er med Overdreven Dusjing (OD), men jeg har trolig vært sånn hele livet. Så lenge jeg kan huske har jeg stått der og latt det varme vannet gjøre godt med kropp og sinn.

Jeg vil ikke si at Overdreven Dusjing (OD) er noe jeg har. Det er heller noe jeg er. Jeg er en Overdreven Dusjer. Det er min identitet, mitt operativsystem. Det gjør at jeg ser verden med et spesielt blikk og ekstra energi. Jeg føler meg vel. Jeg sover godt. Jeg blir kreativ fordi jeg er en OD. Mange geniale, skapende mennesker liker å dusje. Paul McCartney, Bob Dylan, Graham Bell, Andy Warhol, Albert Einstein. Jeg er overbevist om at de likte å dusje.

Nøysomhet ble funnet opp av noen som innerst inne, egentlig ikke liker sjokolade, iskrem, lakrisbåter eller velvære. Sier du nøysomhet til en OD, i et selskap der man skal drive med small talk, vil OD late som han går på toalettet, men isteden gå rett hjem.

Jeg vil si at OD-mennesker ofte er snille, avslappede og harmoniske. Hvis alle drev med OD ville det vært mindre konflikt og krig i verden. Det er jeg overbevist om. Jeg kan ikke tenke meg at Vladimir Putin bruker nevneverdig med tid på å dusje.

Jeg må nå innrømme at jeg driver med Overdreven Dusjing Med Såpe (ODMS).  I OD-miljøer er det noen som ser skjevt på oss ODMS. Vi har et litt rart rykte. Jeg tror at de syns at vi har svak viljestyrke eller noe. Jeg vet jo at det ikke er lurt å bruke for mye såpe. Huden blir tør og det klør på steder som ikke er lett å komme til. Man kan sitte der i et viktig møte på jobben og ha problemer. Man kan sitte der å kjenne at det klør alvorlig på ryggen, fordi man er en ODMS.

Tidligere var det vanlig med skrubb eller svamp. Jeg vet at det fortsatt fins Overdreven Dusjing Med Såpe og Skrubb (ODMSOS), og det er all grunn til å møte disse med toleranse og forståelse.

Jeg var en gang på The Well (Nordens største velværeparadis) på Mastemyr. Her kan du dusje, bade og ta badstu hele dagen om du vil. I fjerde etasje er det en avdeling for ODMSOS. Det var ikke et menneske der inne. Jeg tror ODMSOS er en utrydningstruet art.

På Allanengen barneskole i Kristiansund, etter gymtimen, hadde vi noe som het løpedusj i et meget gammelt, kaldt og trekkfylt lokale. Vi var to klasser, med sikkert 30 små gutter, som skulle dele 12 dusjhoder, som sendt noe tilfeldig lunkent vann, i tynne stråler, ned fra taket. Dette er en aktivitet som minner om stolleken (når musikken stopper skal alle sette seg, men det er en stol for lite, så en stakkar blir stående som taper.

Jeg tror erfaringen med løpedusj er viktig for å forstå Overdreven Dusjing og mitt syn på verden.

Fikk du med deg petiten
Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom?

Les her


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...