Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen, og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen. De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen.

Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut.

Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal.

Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er du en ung pasient, sa de på Bærum sykehus. Jeg likte å høre det.   

Før var det fuglekvitter om våren. Dette er noe av det første du mister. Som gammel.

Ordene er i det siste blitt stadig vanskeligere og holde fra hverandre, som om alle på likt har bestemt seg for å mumle, slik at jeg må spørre om og om igjen; «Hva var det du sa?».

Tålmodigheten du nå må gi meg er noe av det viktigste jeg kan få.

Stadig oftere ønsker jeg å være alene og samle krefter i stillhet. I lunsjen. I skogen. Ved elva. Stillhet er som å komme hjem og finne fred.

Musikken, som alltid sto på, i bilen eller på kjøkkenet når jeg laget mat, er borte, for alt bare skurrer og er stygt. Jeg har vært på min siste konsert.

I det siste er jeg blitt redd for at jeg skal gå glipp av samtalene som jeg har vært så avhengig av. Det personlige, det vare og det såre, det elleville og sprelske. Det morsomme. Alt det jeg elsker. Vennskap og kjærlighet. Ordene jeg ikke klarer å oppfatte. Ordene jeg trenger for å kunne være nær folk som jeg er glad i. Jeg er redd for å miste grepet. Å få høreapparat, som ikke fungerer bra nok, er som å falle ned i et svart sosialt hull.

Om ettermiddagene sitter jeg en time for meg selv og løser sudoku så langsomt som mulig. Jeg tar en middels vanskelig oppgave. Bakerst i Aftenposten. Jeg bruker kulepenn. Fart og spenning hører fortiden til.

Jeg ville helst at alderdommen skulle gå over. At det var en fase. Jeg ville si: «Jeg pleide også være gammel før, men jeg likte det ikke noe særlig. Nå har det gått over».

I helgen opplevde jeg noe flott med kona. Vi gikk inn i gamlebyen i San Sebastian, satte oss ved et utebord med hvit duk, på en av de mange fantastiske restaurantene, og alt jeg puttet i munnen var en ny glede, smaker jeg aldri har opplevd før.  

På dagtid gikk vi middelalderveien, pilegrimsleden til Santiago, i kulturlandskapet som det har tatt hundrevis av år å gjøre så vakker som det er.  På to dager gikk vi 3,5 mil. Uten problemer av noe slag. I perfekt vær. Ikke en sky på himmelen. Ingen krangler i sikte.

Da vi gikk gjennom byporten i Orio var klokken blitt over fire, og kafeverten ga meg kjeft for ikke å vite at alle kjøkken i Spania ville være stengt på denne tiden av døgnet, men vi kunne jo få noen matrester og fantastisk øl likevel. Mannen ringte så, på min oppfordring, til byenes eneste drosje, som viste seg å være flere timer unna, slik at det ble krevende og komme seg tilbake til San Sebastian.

Plutselig sier kona og peker tvers over elven: «Se der borte går det tog».

Når jernbanen nå var oppdaget gikk vi bort og det viste seg at neste avgang var om fem minutter.

I slike øyeblikk er jeg fem år gammel og oppriktig lykkelig.