Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste
plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og
kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme
når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut.
Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun
sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte
å høre det, at jeg var normal.
Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er
du en ung pasient, sa de på Bærum sykehus. Jeg likte å høre det.
Før var det fuglekvitter om våren. Dette er noe av det
første du mister. Som gammel.
Ordene er i det siste blitt stadig vanskeligere og holde fra
hverandre, som om alle på likt har bestemt seg for å mumle, slik at jeg må
spørre om og om igjen; «Hva var det du sa?».
Tålmodigheten du nå må gi meg er noe av det viktigste jeg
kan få.
Stadig oftere ønsker jeg å være alene og samle krefter i
stillhet. I lunsjen. I skogen. Ved elva. Stillhet er som å komme hjem og finne
fred.
Musikken, som alltid sto på, i bilen eller på kjøkkenet når
jeg laget mat, er borte, for alt bare skurrer og er stygt. Jeg har vært på min
siste konsert.
I det siste er jeg blitt redd for at jeg skal gå glipp av
samtalene som jeg har vært så avhengig av. Det personlige, det vare og det såre,
det elleville og sprelske. Det morsomme. Alt det jeg elsker. Vennskap og
kjærlighet. Ordene jeg ikke klarer å oppfatte. Ordene jeg trenger for å kunne være
nær folk som jeg er glad i. Jeg er redd for å miste grepet. Å få høreapparat,
som ikke fungerer bra nok, er som å falle ned i et svart sosialt hull.
Om ettermiddagene sitter jeg en time for meg selv og løser
sudoku så langsomt som mulig. Jeg tar en middels vanskelig oppgave. Bakerst i
Aftenposten. Jeg bruker kulepenn. Fart og spenning hører fortiden til.
Jeg ville helst at alderdommen skulle gå over. At det var en
fase. Jeg ville si: «Jeg pleide også være gammel før, men jeg likte det ikke
noe særlig. Nå har det gått over».
I helgen opplevde jeg noe flott med kona. Vi gikk inn i
gamlebyen i San Sebastian, satte oss ved et utebord med hvit duk, på en av de
mange fantastiske restaurantene, og alt jeg puttet i munnen var en ny glede,
smaker jeg aldri har opplevd før.
På dagtid gikk vi middelalderveien, pilegrimsleden til
Santiago, i kulturlandskapet som det har tatt hundrevis av år å gjøre så vakker
som det er. På to dager gikk vi 3,5 mil.
Uten problemer av noe slag. I perfekt vær. Ikke en sky på himmelen. Ingen
krangler i sikte.
Da vi gikk gjennom byporten i Orio var klokken blitt over
fire, og kafeverten ga meg kjeft for ikke å vite at alle kjøkken i Spania ville
være stengt på denne tiden av døgnet, men vi kunne jo få noen matrester og fantastisk
øl likevel. Mannen ringte så, på min oppfordring, til byenes eneste drosje, som
viste seg å være flere timer unna, slik at det ble krevende og komme seg
tilbake til San Sebastian.
Plutselig sier kona og peker tvers over elven: «Se der borte
går det tog».
Når jernbanen nå var oppdaget gikk vi bort og det viste seg
at neste avgang var om fem minutter.
I slike øyeblikk er jeg fem år gammel og oppriktig lykkelig.
Takk Bård, for glimrende beskrivelse av eldring. Skulle ønske det var en fase....som trassalder, tenåring eller overgangsalderen.
SvarSlettFantastisk skrevet Bård, som bare du kan det !
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettDette er en av mine viktigste tekster. Jeg tror jeg må lese den høyt for de jeg er glad i når det nå blir jul.
SvarSlettDu skriver godt Baard. Jeg kjenner igjen god journalistikk. Hilsen Ulf
SvarSlett