Gå til hovedinnhold

Veien til Drammen

Det var en slik 1. september, som brått og ugjenkallelig varslet at sommeren var over, med plaskregn og en mandagssur vind, i grytidlig kø, på vei mot hverdagens mange plikter.

Kona og datter Frida mente at jeg burde reise kollektivt til Drammen. Bilkøen gjennom Asker kan ta livet av et hvert snev av optimisme.

Jeg hadde fått innkalling til time hos Unilab Drammen, Strømsø Torg 9. Jeg fikk flere brev om dette, samt to SMS-er. Ikke i noen av brevene eller SMS-ene stod det noe om hva som skulle undersøkes, eller hvorfor. Men myndighetene var nøye med å informere om at det ville vanke en bot på 1600 kroner om jeg avbestilte timen mindre enn 24 timer før oppmøte.

Bilkøen gjennom Asker er et såkalt skrekkens eksempel. Det er et slikt eksempel som du kan skremme barna dine med. Du kan si at hvis de ikke er snille så kommer køen i Asker og tar dem.

Jeg bestemte meg derfor for å reise kollektivt. Jeg har en ruter-app på mobilen og den varslet at buss 120 ville gå til Sandvika klokken 07. 43 og at toget til Drammen ville gå 08.04.

Jeg sto på bussholdeplassen på Høvik og angret at jeg ikke hadde tatt på meg gummistøvler. Klokken 07.52 ga jeg opp håpet om at bussen ville komme og at jeg ville rekke toget. Jeg løp hjem og satte meg i bilen. Turen til Drammen tok 25 minutter, for det er nesten ingen som har lyst til å kjøre vestover på denne tiden av døgnet. Alle vil til Oslo.

I Drammen, den vakre byen ved elven, var det omfattende arbeider med rehabilitering av bybrua ved Bragernes Torg. Det var nå 20 minutter til timen hos Unilab. Jeg parkerte på den dyreste parkeringsplassen jeg kunne finne. Så begynte jeg å løpe.

Det plaskregnet. Midt på broen satt en enslig innvandrer med et pappkrus som håpet på penger, uten skilt om vips. Han satt som en liten våt ball og krummet hodet mot vinden. Under broen var det åpning av nyoppusset jernbanestasjon. Jeg løp forbi en hel del pump og noe prakt. Slik kom jeg til Strømsø Torg.

Jeg hadde skrevet opp adressen på en lapp som nå var våt, krøllete og vanskelig å holde styr på.  Strømsø Torg er såpass stort at jeg virret rundt til jeg fant en bil som det sto Drammen Rent på. Damen inne i bilen rullet ned vinduet.

  - Vet du hvor Strømsø Torg 9 er?

  - Har du ikke mobil?

  - Jo.

  - Så bruk den da.

Jeg prøver å søke med mobilen, men den sier at jeg var kommet frem. Jeg står slik i midten av min forvirring. Jeg står noen minutter og blir enda våtere. Damen i bilen får nå et anfall av medlidenhet. Hun kommer ut av bilen, legger en hånd på skulderen min og peker:  «Det er den høye bygningen der borte, rett ved brua». Jeg takker og løper.

Slik kommer jeg til innsjekkingen hos Unilabs. Jeg taster inn personnummer (11 siffer) Maskinen hilser meg velkommen. Ikke et mennesker er å se. Jeg tror på dette tidspunkt at jeg skal ta MR, for det gjorde jeg sist (på Bærum sykehus som ligger praktisk til i livet mitt). Nå følger jeg skiltene til venterom for MR, men noe nederst i samvittigheten får meg til å sjekke SMS-en og det viser seg da at jeg skal ta CT, som er et annet venterom.

10 minutter etter at jeg skulle hatt time kommer en våt røntgendame. Hun går inn en dør og kommer like etter ut og roper opp navnet mitt. Sist jeg tok MR varte undersøkelsen nesten en time. Nå er det hele over på 7 minutter. Jeg spør damen om hva hun tar røntgenbilde av. Det viser seg å være brystkassen. Men inni der har jeg mange ting, så jeg må bare tippe hva de vil sjekke og hvorfor.

Etter de syv minuttene er jeg klar for reisen hjem. Klokken er blitt kvart over ni. Køen gjennom Asker er fortsatt et monster. Ved Lier lyser digitale tall. De varsler at det er 70 minutter til Sandvika. Jeg bestemmer meg for at dette er en øvelse i Zen. Det er sittende meditasjon, der man fokuserer på pusten og å være tilstede i øyeblikket for å oppnå innsikt og mental klarhet. Jeg holder på med dette helt frem til Høvik.

Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
6 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer