Jeg snur meg og tar et bilde i motlyset i døren, der en kvinne på vei inn, står i skarp kontrast, og jeg ser at dette bildet svever et øyeblikk over tid og sted. Dette kunne vært i New York, London eller et hvilket som helst sted hvor eleganse lever luksuriøst.
Vi følger sirkeltrappen opp, stanser ved høye vinduer i andre etasje og jeg tar et bilde av Ekspedisjonshallen, der baren i midten er et kunstverk av opplevelser. Senere på kvelden blir her plass til et helt jazzorkester som bokstavelig talt står på bardisken og du får denne følelsen de hadde på 1920-tallet da ingen fest kunne bli stor nok eller mer glamorøs.
Vi kommer oss videre opp i etasjene, stiger i gradene og følger lampene som henger i sirkelens midte, slik de har gjort i over hundre år, og det er mer enn fristende, fra toppen, å bøye seg over kanten og se ned til bunnen, i et linjespill som er en sann fornøyelse.
Fra stillheten i trapperommet kommer lyden av party som et smell når vi går inn i baren på taket. Til høyre står en godt voksen, svart DJ med solbriller og skarpt, kanttrimmet fullskjegg. Mannen ser ut som han har vokst opp i en cool nattklubb på Manhattan. I barområdet henger de mest påkostede gjester som byen kan by på. De er i alle aldersgrupper. Jeg ser en kvinne på min egen alder, over 60, som jeg straks døper den Grønnkledde, fritt etter Ibsen. Damen har så mange glitrende paljetter på sin åletrange kjole at det er all grunn til å minne om at livet kan være en fest, hele livet til ende.
Mens jeg spiser kongekrabbe til forrett nyter jeg nå utsikten over store deler av hovedstaden, og jeg snur meg til datter Kaja, peker og sier at er ikke det fullriggeren Christian Radich som kommer inn fjorden og der passerer Bygdøy, i et øyeblikk som kler denne følelsen av tidløshet jeg gjerne ønsker meg på min bursdag.
Til mellomrett spiser jeg andebryst i en saus som det ville være matpornografisk å beskrive i detalj. Nå oppdager jeg to eldre par ved nabobordet som jeg uten videre ville plassert i en roman med skipsredere i hovedrollen, folk som med stor selvfølgelighet spiser middag øverst i økosystemet. Den yngste av kvinnene tipper jeg er på min alder, og hvis jeg får lov å starte nederst vil jeg beskrive sko i lys pastell med høye heler og en form for snøring som jeg vil tippe er livsfarlig å balansere med etter noe glass med bobler, med mindre du har øvd siden barnehagen.
Jeg mistanker at det var fra Hollywood på 1950-tallet at vi fikk skikken med å la børsten gå minst hundre ganger gjennom håret før du kunne vise deg offentlig med noenlunde anstendighet. Denne kvinnens lyse hår flommer ned mot skuldrene så velregulert og kontrollert at det kunne dannet skole for offentlig forvaltning.
Den lyseblå og florlette sommerkjolen går slag i slag, før den stopper like ved knærne. Jeg kan best beskrive kjolen som noe meget dyrt som kunne kommet fra Molstad & Co, en forretning for dameklær etablert i 1883 av Edvard Molstad (1862–1904). Rundt håndledd og fingre er damen høyt dekorert med gull, sølv og diamanter.
Jeg ser måten hun løfter et stykke laks med gaffelen, med tennene vendt nedover, og jeg ser at maten føres mot munnen uten at noe glipper eller faller skandaløst tilbake på tallerkenen. Slik går tiden mot kveld. Noen minutter før mannen skal betale regningen, strekker damen ut en hånd og lar den ligge over hans, i et ømt kjærtegn som varer passelig lenge.
25. mai 2025
Kom dere virkelig inn på Frogner? Må ha vært en inkurie.
SvarSlettDe skal bygge en mur og la Bærum betale for den
Slett