Gå til hovedinnhold

Gud er opptatt av pensjon

Hvis du kaster en tennisball ut av vinduet på toget mellom Oslo og Bergen, så er sannsynligheten for å treffe en papirkurv på et vilkårlig sted, den samme som sjansen for å vinne i Lotto.

Etter dagens hendelser har jeg bestemt for å begynne å spille Lotto.

Før jeg går i gang med denne historien må jeg si at jeg opplever rare ting ganske ofte. Jeg kan jo ikke fortelle alt det jeg ser eller opplever for folk vil nekte og tro på alt sammen. Men det jeg nå skal fortelle er helt sant. Kors på halsen.

Det startet i går da jeg fikk vite at Gunnar Kagge skal slutte i Aftenposten og bli pensjonist. Jeg har kjent Gunnar i mange år. Han jobbet fire år i NHO for lenge siden og slik ble vi kjent. Dessuten har vi felles venner. Nå viser det seg at Gunnar får et hyggelig beløp i pensjon fra NHO selv om han ikke jobbet her mer enn noen få år.

Dette ga meg noe å tenke på. Jeg våknet grytidlig i dag tidlig og formulerte et brev til hun som er direktør for HR-ting i NHO. Jeg ba om å få en avklaring av mitt pensjonsforhold for den tiden jeg jobbet i Næringslivets Ukeavis (1994-2000), fordi jeg jeg ikke kan huske å ha fått noen fripolise. Jeg sendte av gårde brevet og tenkte at dette var godt å få gjort. Jeg er jo redd for at jeg skal gå glipp av penger nå som alderdommen er like rundt hjørnet.

Nå må jeg fortelle at jeg har over 35.000 bilder på mobilen min. Alle sammen er lagret i skyen. På slutten av dagen fikk jeg et innfall. Jeg ville teste om det lar seg gjøre å laste ned tusen bilder i slengen fra ICloud for å lagre de på en bærbar harddisk. Jeg går nå inn på noen vilkårlige måneder, markerer nær tusen bilder og laster de ned. Det går fint. Jeg kan ikke se bildene annet enn som fil-nummer. For å sjekke at nedlastingen gikk greit klikker jeg på et vilkårlig bilde.

Det er et bilde jeg tok i starten av 2000-tallet. Det er bilde av en print som viser hva jeg får i pensjon fra tiden i Næringslivets Ukeavis. Jeg fikk helt ståpels. Jeg mistet munn og mele. For snart 25 år siden satt jeg altså og ville ta vare på denne informasjonen. Det har jeg helt glemt at jeg gjorde. Men, nå, sim sala bim, dukket det opp, som et mirakel.

Jeg tror Gud er opptatt av pensjon.

14. mai 2025.

Kommentarer

  1. Det var vel i den perioden NHO-pensjonene var gullkantede, også! Så du er å regne som pensjonsfrelst!

    SvarSlett
  2. Tallknuser Knut Erik Rekdal har beregnet at sannsynligheten for å treffe et av 35.000 bilder er 0,0000285714 prosent.

    SvarSlett
  3. Ok Baard, her kommer en du ikke tror på. For et par år siden var jeg ute og padlet kajakk, da jeg plutselig merker et dytt i båten slik at jeg nesten velter. Opp kommer en kar i dykkerutstyr som kræsjer i båten min. Regn ut sannsynligheten for den.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!