Baard Fiksdals blogg

På 1700-tallet var Sommerro en løkke som skulle bli en del av Slottsparken. I 1892 startet Christiania Elektricitetsværk, forløperen til Oslo Lysverker, og samme år ble de første gatelampene tent i byens sentrum. I 1915 hadde alle bydeler fått strøm. I 1917 tegnet arkitektene Bjercke & Eliassen det nye administrasjonsbygget i Sommerrogata på Frogner. Høsten 2022 åpnet Sommerro hotell dørene. 24. mai 2025 fylte jeg 63 år og tok med familien på besøk. Jeg snur meg og tar et bilde i motlyset i døren, der en kvinne på vei inn, står i skarp kontrast, og jeg ser at dette bildet svever et øyeblikk over tid og sted. Dette kunne vært i New York, London eller et hvilket som helst sted hvor eleganse lever luksuriøst.  Vi følger sirkeltrappen opp, stanser ved høye vinduer i andre etasje og jeg tar et bilde av Ekspedisjonshallen, der baren i midten er et kunstverk av opplevelser. Senere på kvelden blir her plass til et helt jazzorkester som bokstavelig talt står på bardisken og du får denne...

Miljødirektoratet vil begrense laksefisket i 42 elver over hele landet. I min elv, Gaula, blir fisket trolig strammet voldsomt inn. Vi får bare ta to smålaks (3 kg) i løpet av sesongen. Alternativet var nok å stenge elvene helt, i år som i fjor. Jeg drar til Rognes i starten av juni. Jeg drar så lenge jeg kan.   Det sitter trolig noen hundretusener med laksefiskere og lurer på hva de skal finne på til sommeren. Jeg har grublet på det samme. Hva skal jeg nå gjøre med mitt sportsfiskeliv? Er det noen vits å fiske laks hvis jeg ikke kan ta med meg fangsten hjem? Jeg grublet. Mens jeg gjorde dette kom jeg til å tenke på en danske som jeg en gang traff på en campingplass på Støren. Jeg hadde leid en hytte og var nærmeste nabo til dansken. Han bodde i campingvogn med kone, en liten hund, fluestenger, vadebukse og en sammenleggbar kombisykkel. Du vet en slik sykkel som har så små hjul at det kan få en godt bespiste og solbrent danske til å virke enormt stor, der han etter sin mor...

Det er 17. mai, i syv-tiden, mens ettermiddagen går mot kveld og jeg sitter i en hage og hører lyden av det jeg først tror er en russebuss, men som viser seg å være en 14 år gammel gutt i en åpenbar ganske dyr dress, som står på en elektrisk sparkesykkel med en gigantisk soundboks mellom bena. Det er en lydmaskin til 12.000 kroner, som gutten er såpass stolt av at han kjører gaten opp og ned et par ganger før han møter vennene sine. De skal inn i en fest like ved der vi sitter i Bærum. De er en flokk på 10-12 ungdommer som alle er wannabe voksne, i pene dresser og kjoler, og jeg legger særlig merke til at mellom 22 varmegrader går det en jente i en kort pelsjakke, som uten å være noen ekspert vil jeg driste meg til å kalle rosa, fluffy kanin, og jeg skjønner nå at denne gaten et øyeblikk er en catwalk som ligger såpass langt fra der jeg vokste opp i Vardø på 60-tallet, at jeg begynner å knise. 19. mai 2025

Jeg syklet gjennom Kjaglidalen i dag, og fordi det i lang tid har vært uvanlig tørt og varmt, lukter landskapet slik det gjerne gjør i dovne sommerferier, som frodig legger seg langs den smale, svingete veien mellom strutsevinger, ramsløk, hvitveis og liljekonvall. Jeg stoppet ved brua over Isielva, like ved småbruket der de i hundrevis av år må ha slåss mot tyngdekraften i all sin tid, forsøkt å berge seg i bratte lier, forsøkt å samle seg til fotfeste og få et liv ut av en liten åkerlapp. Kjaglidalen har fått navnet sitt fra ordet kjage som betyr strev eller anstrengende arbeid. Jeg sykler et stykke nordover i en gjengrodd tunell av trær og stien som strekker seg så langt søndagen rekker, før jeg snur og reiser tilbake samme vei som jeg kom. Det er en tur å bli lykkelig av.

Hvis du kaster en tennisball ut av vinduet på toget mellom Oslo og Bergen, så er sannsynligheten for å treffe en papirkurv på et vilkårlig sted, den samme som sjansen for å vinne i Lotto. Etter dagens hendelser har jeg bestemt for å begynne å spille Lotto. Før jeg går i gang med denne historien må jeg si at jeg opplever rare ting ganske ofte. Jeg kan jo ikke fortelle alt det jeg ser eller opplever for folk vil nekte og tro på alt sammen. Men det jeg nå skal fortelle er helt sant. Kors på halsen. Det startet i går da jeg fikk vite at Gunnar Kagge skal slutte i Aftenposten og bli pensjonist. Jeg har kjent Gunnar i mange år. Han jobbet fire år i NHO for lenge siden og slik ble vi kjent. Dessuten har vi felles venner. Nå viser det seg at Gunnar får et hyggelig beløp i pensjon fra NHO selv om han ikke jobbet her mer enn noen få år. Dette ga meg noe å tenke på. Jeg våknet grytidlig i dag tidlig og formulerte et brev til hun som er direktør for HR-ting i NHO. Jeg ba om å få en avklari...

Du kan kjenne lukten som fyller hele dalen. Lukten av Ramsløk, den norske hvitløken. Det er et eventyr om våren. Ramsløk vokser på fuktige skyggefulle steder i barskog, gjerne som verdifulle hemmeligheter for oss sankere, et sted hvor vi finner gleden, tar den med hjem og legger den på glass. Jeg lager pesto og nyter smaken og synet av den fantastiske grønnfargen.   Pesto består av 200 gram ramsløk, 4 del olivenolje, 50 gram parmesan, saften av en lime, 1 dl ristede pinjekjerner og 2 ts salt. Dette kjøres i en foodprosessor og er ferdig på noen minutter. Kan lagres på glass i sikkert et år, men er best fersk, særlig i pasta, på ost, laks eller kylling. Jeg prøver meg også på ramsløk-salt. I går kveld tok jeg 250 gram flaksalt og blandet med most ramsløk, og nå står denne blandingen og tørker på 50 grader i tørkeren i 24 timer. Det blir flott krydder. Og hele huset fylles av godlukt. Jeg er blitt med i en gruppe som heter Ramsløk på Facebook. Jeg postet bilde av meg selv med...

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Jeg har tenkt på hva som ville skjedd hvis Hitler vant krigen. Vi ville alle snakket bedre tysk, hatt jernbane frem til Kirkenes og trolig langt bedre veistandard. Nylig har jeg oppdaget at vi også ville vært indianere i et slags natur-reservat for Europa. Jeg leser en kronikk som forfatteren Sigurd Hoel hadde i Dagbladet i 1946 under tittelen " Bør det bo mennesker i Norge?". Se kronikken her  Slik oppdager jeg at Hitler hadde en plan om at det meste av Norge skulle bli en rekreasjonspark for fremtidens tyskere — en vill og vakker utkant som kunne brukes til turisme, ferie, jakt og rekreasjon. Dette samsvarte med hans romantiserte syn på natur og "naturlig liv", en sentral idé i nazistisk ideologi. Hitler ville bygge turisthoteller og "Ferienheime" (ferieboliger) for tyske soldater og borgere. Dette kom til uttrykk gjennom det tyske organisasjonsverket Kraft durch Freude (Styrke gjennom glede), som bygget ferietilbud for arbeidere. Donald Trumps forsl...

Kirken styrte følelseslivet til folk med hard hånd. Ingeborg Arvola skriver sterkt om dette i boken "Kniven i ilden", om 1860-tallet i Finnmark, og om den kvenske kvinnen Brita Caisa Seipajærvi, som må stå ved alteret til spott og spe fordi hun har fått barn uten å være gift. Hun må stå der under gudstjenesten, fem søndager på rad. Hun må stå der til skam. Brita blir senere dømt til fengselsstraff fordi hun har et forhold til en gift mann. Mannen får fengsel og en årslønn i bot. Kjærligheten koster ham gården, hele hans livsverk. I bok nummer to, Vestersand, oppdager presten at de to bor sammen uten å være gift, og nå vil de få flere år med straffarbeid. Løsningen blir å flykte, gjemme seg i ødemarken. Hvordan det går, får vi vite i bok tre i serien, som ikke er kommet ut enda. Kirken styrte arbeidsliv med hard hånd. Edvard Hoem forteller om det i "Felemakaren" som foregår på slutten av 1700-tallet og i starten av 1800-tallet i Romsdal og på Nordmøre. Du kunne ikk...

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Jeg spiser lunsj med en advokat i NHO som har vært der like lenge som meg, over 30 år, men nå er det plutselig blitt 25 år siden vi sist spiste lunsj sammen, og da er det lett og tro at vi har glidd fra hverandre, noe som lett kan skje selv om man ikke ønsker det. Nå viser det seg jo en del forandringer. Før ville vi sikkert ha spist høye smørbrød. Nå er det pizza. Men for øvrig syns jeg mye er som før. Jeg nevner Power-butikken ved Colosseum kino. - Den er nedlagt, sier advokaten. Jeg blir paff. Butikken var jo der for et øyeblikk siden. Den lå der hvor Philipsbygget lå. - Husker du da de sprengte Philipsbygget? - Ja, det var litt av et syn. Støvskyen la seg over hele Majorstuen. Det var vel i 2000, det. Advokaten forteller nå at han ble spurt om forsikring sist han kjøpte en dippedutt. - Det vil jeg ikke ha. - Ja, men, forsikringen koster bare 16 kroner. - OK, sa mannen, men så fikk han tenkt seg om. At 16 kroner måneden, er mange penger, for det gjelder resten av livet...