Baard Fiksdals blogg

Jeg skal kjøpe Optima Hudvask, som jeg har fått anbefalt fordi det bekjemper bakterier. Jeg søker på nettet og oppdager at produktet brukes av bønder i stell av dyr. Du kan kjøpe to liter av gangen. Men de fins en mindre variant for mennesker også. Jeg finner dette hos Felleskjøpet på nett. Jeg kan hente ut varene i butikk og spare frakt. Jeg søker opp nærmeste mulighet som viser seg å ligge på Fornebu. Slik er livet på landet. Vi har eget Felleskjøp og greier. Jeg sykler ut  på Fornebu for å hente varene. Felleskjøpet er fint. Jeg tenker at dette må være et supert sted å stå å dele ut løpesedler for Senterpartiet til høsten. 26. februar 2025

Det er noen år siden tradwife-bevegelsen fikk mye oppmerksomhet. Har de sluttet med det nå? Å være tradwife? Tradwife er kvinner som drømmer om å bytte karrierejag med å bake kaker og stryke mannens skjorter. De hjemmeværende husmødrene er kommet tilbake fra 1950-tallet. De har en romantisk drøm om å lage kontinuerlig idyll i familien. De får drahjelp av en sverm av influensere som gir fingeren til feminister og sier at det viktigste er å kose seg. De vil forlate tidsklemmen for godt og aldri se seg tilbake. #Tradwife har mange millioner visninger på TikTok. Dette kan ikke bli feil, eller? Jeg går en tur i hukommelsen og minnes mødrene da vi var små. Disse mødrene drev ikke med omsorg på heltid. Tvert imot. De heiv ungene ut av huset, tok seg en røyk og en kaffeprat med venninner. Vi ungene fikk være ute til det begynte å mørkne. Det var helt topp. Vi fikk frihet og trening i å klare oss selv. Vi fikk trimmet fantasien. Vi måtte finne på ting selv.   Husmorlivet var ofte hardt...

Jeg er på sykehuset, lungeavdelingen, og får sjekket at det står bra til. Etter testene blir jeg sittende en stund i gangen og vente på legen. Neste pasient går inn for å ta tester. Det er en svært gammel mann. Jeg tror han har kols eller noe enda verre. Når jeg er ferdig hos legen er mannen i gang med en løpetest i korridoren. Det er ca 50 meter. Sykepleier står nederst i gangen med stoppeklokke og et skjema hun vil fylle ut. Den gamle mannen starter i motsatt ende. Midtveis hører jeg sykepleieren rope: "Er du i gang eller har du tatt pause?" 12. februar 2025

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!  

Fra jeg var ni år gammel satt jeg hver dag et eller annet sted mellom Hjortefot og Skatten på Sjørøverøya på biblioteket i Kristiansund og nøt de ting som var så uendelig gratis. Jeg satt under de høye smale vinduene, som i en kirke, og hørte regnet og vinden som alltid pisket utenfor. Det var godt å være på innsiden av drømmer mellom lukten av papirstøv og synet av bonet grønn linoleum i matte gater mellom reolene. Også disse gamle damene og en liten tynn mann som stemplet blå og svarte datoer bakerst i bøkene. De var tryggheten selv. Jeg husker dem når de fulle av elde blinket med lysene for å fortelle at det var stengetid. Jeg satt der i sju år. Langsomt blir man eldre og husker den ti liter store og røde vannbøtten i Vestre  Jacobselv  i Finnmark som skulle fylles ved å gå åtte ganger til bekken med et gult forhenværende syltetøyspann. På veien fant jeg den første frosken jeg så i livet. Jeg var seks år og lot dyret få svømme i bøtta. Så gikk man kanskje de åtte ture...

  - Hva gjør du hver morgen Baard, kan man spørre og jeg vil svare: Jeg trener. Jeg vil unngå smerte. Jeg vil bli en bedre sportsfisker. En som holder ut og kan stå i elva, time etter time, dag etter dag. Hele sommeren. Det er sommeren 2023. Jeg holder fiskestanga som en forvirret tamburmajor. Jeg driver og flytter på skulderbladene frem og tilbake. Jeg må innrømme at det sikkert ser sinnssykt ut. De som står på andre siden av elven tror kanskje at det har rablet for meg, at jeg står der og dirigerer elven, at fiskestangen er en gigantisk taktstokk og at jeg prøver å gjøre laksefiske til enn konsert der jeg prøver å mane frem noe stort, at jeg er midt i en symfoni og bygger meg opp til det store hugget, og at det jeg driver med er et forsøk på å gjøre noe vakkert. Alternativ kan mine bevegelser se desperate ut. Til det er å si er at folk gjør desperate ting når de har det vondt. Når man har investert en formue i utstyr, transport, overnatting, leie av vall, når man har forsaket...

  Er jeg blitt lurt til å se Dune 2, en fascistisk hyllest til den sterke mann, en film i flukt med samtidens verste impulser? Det mener journalist Hanne Østli Jakobsen i en kronikk i Morgenbladet, under overskriften "Var Dune og dens fascistiske svermeri virkelig det samtiden trengte nå?" I følge Wikipedia er fascismen "ei politisk retning og rørsle som først voks fram i Italia rett etter første verdskrigen, under leiing av Benito Mussolini. Det oppstod fascistiske rørsler i mange land. Ein av dei mest kjende variantane er Hitler-fascismen, eller nazismen, i Tyskland. Fascismen ser nasjonen som ståande i ein konstant kampsituasjon i høve til andre nasjonar, der dei sterke dominerer og dei veike blir dominerte eller bukkar under." Sitat slutt. Jeg skal se Dune 2, historien om Paul Atreides, som har reist til universets farligste planet for å redde sitt folk. Paul må velge mellom sitt livs kjærlighet og ta ansvar for universets skjebne. Jeg må velge hva jeg skal ...