En fascistisk film?

 

Er jeg blitt lurt til å se Dune 2, en fascistisk hyllest til den sterke mann, en film i flukt med samtidens verste impulser? Det mener journalist Hanne Østli Jakobsen i en kronikk i Morgenbladet, under overskriften "Var Dune og dens fascistiske svermeri virkelig det samtiden trengte nå?"

I følge Wikipedia er fascismen "ei politisk retning og rørsle som først voks fram i Italia rett etter første verdskrigen, under leiing av Benito Mussolini. Det oppstod fascistiske rørsler i mange land. Ein av dei mest kjende variantane er Hitler-fascismen, eller nazismen, i Tyskland. Fascismen ser nasjonen som ståande i ein konstant kampsituasjon i høve til andre nasjonar, der dei sterke dominerer og dei veike blir dominerte eller bukkar under." Sitat slutt.

Jeg skal se Dune 2, historien om Paul Atreides, som har reist til universets farligste planet for å redde sitt folk. Paul må velge mellom sitt livs kjærlighet og ta ansvar for universets skjebne. Jeg må velge hva jeg skal spise til middag. Vi har alle vårt.

Klokken er 19.20 ved inngangen til Sandvika kino. Filmen begynner om ti minutter. Jeg går inn på spisestedet Tuk Tuk og spør hva som går raskt å lage.

- Vårruller er det kjappeste. Tar tre minutter, topp, sier Thai-damen.

Hun ser på meg: - Spise her?

-Ja, takk, sier jeg.

Jeg sitter like ved kassa. Vårrullene kommer. Jeg griper en av dem med fingrene. Planen er å dyppe vårullen i sursøt chilisaus. Men så langt kommer jeg aldri.

- Pass deg, roper thai-damen. Hun roper det ganske høyt. Andre gjester snur seg og ser på meg, Vårrullene er veldig varme. Jeg slipper vårrullen. Den faller ned på tallerkenen.

- Gikk det bra, spør damen.

- Jeg tror det, svarer jeg.

Etterpå holder Paul Atreides universets skjebne i sine hender. Han gjør det suverent bra. Paul Atreides er en utrolig kul fyr. Paul er en helt jeg gjerne vil like. Underholdningen er fantastisk. Slagscenene er storslagne, utrolig bra laget. Mine gode følelser for filmen varer i flere dager, men så en overraskende dag i påsken leser jeg en kronikk i Morgenbladet.

"Fascisme kommer i mange forkledninger», skriver Hanne Østli Jakobsen og understreker at «Dune» har en politikk, og at den ligger i flukt med samtidens verste impulser.

Hanne Østli Jakobsen skriver om hvordan partier på ytre høyrefløy vinner frem i Europa og understreker dessuten en global spørreundersøkelse fra 2023. Den fant at unge i langt større grad er skeptiske til demokrati som styreform enn eldre respondenter. 35 prosent av de unge i tretti land svarte at «en sterk leder» som ikke holder valg, kan være et godt styresett. Hun skriver "Paul Atreides er en slik sterk mann. Bare ild kan bekjempe ilden." Sitat slutt.

Filmen kan nok sees som en advarsel mot fascisme, mens det motsatte kan skje, i følge Hanne Østli Jakobsen, at mange misforstår og lar seg forføre av filmen og liker kampen mellom nasjoner, der det er seier eller død som gjelder.

Det kan også tenkes at Hanne Østli Jakobsen tar feil. Jeg sitter her og tenker på de andre filmene jeg har sett gjennom årene med sterke menn i kamp mot ondskap. Helter med mottoet "Vondt skal vondt fordrive". Clint Eastwood som Dirty Harry: “Do you feel lucky, punk?", og andre hardtslående menn i filmer som Terminator, Die Hard eller Rambo. Når disse, min ungdoms helter, ble til fascister, er vanskelig å skjønne.