Gå til hovedinnhold

En fascistisk film?

 

Er jeg blitt lurt til å se Dune 2, en fascistisk hyllest til den sterke mann, en film i flukt med samtidens verste impulser? Det mener journalist Hanne Østli Jakobsen i en kronikk i Morgenbladet, under overskriften "Var Dune og dens fascistiske svermeri virkelig det samtiden trengte nå?"

I følge Wikipedia er fascismen "ei politisk retning og rørsle som først voks fram i Italia rett etter første verdskrigen, under leiing av Benito Mussolini. Det oppstod fascistiske rørsler i mange land. Ein av dei mest kjende variantane er Hitler-fascismen, eller nazismen, i Tyskland. Fascismen ser nasjonen som ståande i ein konstant kampsituasjon i høve til andre nasjonar, der dei sterke dominerer og dei veike blir dominerte eller bukkar under." Sitat slutt.

Jeg skal se Dune 2, historien om Paul Atreides, som har reist til universets farligste planet for å redde sitt folk. Paul må velge mellom sitt livs kjærlighet og ta ansvar for universets skjebne. Jeg må velge hva jeg skal spise til middag. Vi har alle vårt.

Klokken er 19.20 ved inngangen til Sandvika kino. Filmen begynner om ti minutter. Jeg går inn på spisestedet Tuk Tuk og spør hva som går raskt å lage.

- Vårruller er det kjappeste. Tar tre minutter, topp, sier Thai-damen.

Hun ser på meg: - Spise her?

-Ja, takk, sier jeg.

Jeg sitter like ved kassa. Vårrullene kommer. Jeg griper en av dem med fingrene. Planen er å dyppe vårullen i sursøt chilisaus. Men så langt kommer jeg aldri.

- Pass deg, roper thai-damen. Hun roper det ganske høyt. Andre gjester snur seg og ser på meg, Vårrullene er veldig varme. Jeg slipper vårrullen. Den faller ned på tallerkenen.

- Gikk det bra, spør damen.

- Jeg tror det, svarer jeg.

Etterpå holder Paul Atreides universets skjebne i sine hender. Han gjør det suverent bra. Paul Atreides er en utrolig kul fyr. Paul er en helt jeg gjerne vil like. Underholdningen er fantastisk. Slagscenene er storslagne, utrolig bra laget. Mine gode følelser for filmen varer i flere dager, men så en overraskende dag i påsken leser jeg en kronikk i Morgenbladet.

"Fascisme kommer i mange forkledninger», skriver Hanne Østli Jakobsen og understreker at «Dune» har en politikk, og at den ligger i flukt med samtidens verste impulser.

Hanne Østli Jakobsen skriver om hvordan partier på ytre høyrefløy vinner frem i Europa og understreker dessuten en global spørreundersøkelse fra 2023. Den fant at unge i langt større grad er skeptiske til demokrati som styreform enn eldre respondenter. 35 prosent av de unge i tretti land svarte at «en sterk leder» som ikke holder valg, kan være et godt styresett. Hun skriver "Paul Atreides er en slik sterk mann. Bare ild kan bekjempe ilden." Sitat slutt.

Filmen kan nok sees som en advarsel mot fascisme, mens det motsatte kan skje, i følge Hanne Østli Jakobsen, at mange misforstår og lar seg forføre av filmen og liker kampen mellom nasjoner, der det er seier eller død som gjelder.

Det kan også tenkes at Hanne Østli Jakobsen tar feil. Jeg sitter her og tenker på de andre filmene jeg har sett gjennom årene med sterke menn i kamp mot ondskap. Helter med mottoet "Vondt skal vondt fordrive". Clint Eastwood som Dirty Harry: “Do you feel lucky, punk?", og andre hardtslående menn i filmer som Terminator, Die Hard eller Rambo. Når disse, min ungdoms helter, ble til fascister, er vanskelig å skjønne.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer