Baard Fiksdals blogg

Hun lager en masse letelyder på jakt etter den satans, lille, viktige dingsen . Jeg har lett etter hva som kan redde deg. Kall det gjerne en overlevelses-guide for kvinner. Hun tok bare med seg det aller mest nødvendige i veska: concealer, solpudder og en leppepomade. Ja også selvfølgelig mobilen og laderen, hodetelefoner, husnøkler, betalingskort, snusboksen, vannflasken, tamponger, paracet, neglfil, paraply, strømpebukser, hansker og kanskje en sjokolade. For sikkerhets skyld. Jeg sitter sammen med kollega Benedicte på jobben. Vi sitter i et kontorlandskap i Oslo på en helt vanlig mandag. Benedicte kunne sikkert med letthet tatt kjentmannsprøven i sin egen veske, men nå har hun rotet seg bort. Hun er dypt nede i veska, graver seg inn og lager en masse letelyder på jakt etter den satans, lille, viktige dingsen, som hun jo vet må befinne seg ett eller annet sted, der nede. I veska. Før vi går videre i denne historien må jeg innrømme at jeg har dyp respekt for revisorer, regnska...

Da jeg kom for å klippe meg på Majorstuen i dag var det en eldre kar før meg i stolen. Jeg tipper over 80 år. Små kommentarer om klippingen kom fra en like gammel dame som satt og ventet på at frisøren skulle bli ferdig. De to gamle gikk sammen ut. Begge på krykker, dårlige til beins. Nå var det min tur. Frisøren så på meg og sa: - Har du ikke med deg din mor?

  Jeg bekymret meg som ung. Jeg bekymret meg for alt som kunne gå galt. Vi som vokste opp med Pompel og Pilt er sånn. Jeg bekymrer meg enda mer som gammel. I dag skulle jeg intervjue en kar som jobber på Veritas. Jeg bekymret meg for at jeg ikke skulle høre hva han sa. Til min overraskelse gikk det fint. Etterpå syklet jeg inn til jobben og bekymret meg for isholka. Det gikk fint. På jobben tok jeg minnebrikken ut av kamera og plugget en kortleser til Pc. Ingen bilder var å se. Jeg fikk panikk. Er det noe galt med kamera? Må jeg dra tilbake å ta nye bilder? Da kom jeg på svenskeknappen. Den har aldri sviktet meg. Jeg trykket på knappen, slik at pc gikk av og på igjen. Og som et trylleslag, der var bildene. Jeg vil også legge til at jeg ikke brakk armer og bein på veien hjem.  Over kan du se et av bildene jeg tok i dag. Fotografen er åpenbart veldig fornøyd. 28. januar 2025

"Menn som måker får mer sex. Kvinner liker å se menn ta i et tak, særlig med snømåking eller hogst", sa samlivsekspert Solveig Vennesland. Hun sa dette i 2013. Sitatet ble voldsomt populært. Jeg har selv brukte det en rekke ganger i petiter. Flere aviser pleier å løfte frem sitatet på denne tiden av året. Senest for noen uker siden var Nettavisen ute med en sak basert på det Vennesland sa i 2013.  Jeg vil si at Vennesland er for snømåking, hva Tennessee Williams er for trikken, med sitt stykke "En sporvogn til begjær", som journalister noen hundretusen ganger har sitert når det handler om ting som burde går på skinner, men som kanskje ikke gjør det. Jeg mistenker Vennesland og ha erfaring med barn og at hun også kan finne på å si slike ting som "Hvis du løper ut med søpla så skal jeg ta tiden på deg". I går lavet snøen ned i så store mengder på Østlandet at kona og jeg begynte å diskutere hvem av oss som skulle fjerne snøen fra gårdsplassen med en skuffe...

Med bankortene ble pengene usynlige, og det å handle så lett og uanstrengt at store minus på konto bare var en slags optisk illusjon, utenfor virkeligheten, et tankestreif man bare kunne skyve fra seg med en gang og slippe å ta inn over seg før det eventuelt kom brev om rettslig inkasso eller et tilbud om å være med i Luksusfellen på TV3 eller Viaplay. Så sjeldent er det blitt å se kontanter at når jeg står bak en kraftig bygget kar med tatoveringer i køen i nærbutikken og han ber om å få ta ut fem tusen kroner, er det nærliggende for meg å tenke at mannen sikkert skal bruke pengene til narkotika, kanskje i møte med hardkokte kriminelle ved T-banestasjonen på Grønland, men etter å ha tenkt meg litt om kommer jeg til at slike sikkert tar Vipps.

-Vi kommer som flyktninger fra Bergerhallen, sier min venn Pål. Vi står i den nye svømmehallen på Rud og skal kjøpe klippekort for første gang. Vi har svømt en gang i uken på Berger i 25 år. Nå er det slutt. For å spare penger har kommunen sparket oss ut fra Berger.  På Rud tar de oss i mot med ferske nyoppskrudde priser, alt for små, lunkne badstuer og noen dusjer som er designet slik at man må stå med en fot i vannrenna og en utenfor for å bli våt. Jeg har tatt med hengelåsen min fra Berger. Jeg kommer fra en tid der hengelås var vanlig. Nå er det digitale låser som gjelder. Jeg spør gutten kassa om det er håp for at Berger noen gang vil åpne igjen, kanskje om det blir bedre tider. "No chance in hell", sier han brutalt. Jeg går inn i svømmehallen. Den er dobbelt så stor som det vi er vant med. 50 meter basseng. Høyt under taket. Enorme glassvinduer. Ganske flott. Sakte stiger følelsen av at dette kan jeg like. Jeg svømmer alltid tusen meter. Nå syns jeg at det går fortere...

Vi er på kino i Sandvika for å se den fantastiske, italienske filmen «Vi har ennå i morgen».   I raden foran oss sitter seks bærumsfruer i godt voksen alder, som jeg mistenker for å være venninner med lav terskel for å slå ned på feil, mangler og urett her i verden. Da vi gikk på kino, på for eksempel 1970-tallet, så hendte det rett som det var at filmen røyk. Filmrullen var kanskje gammel og slitt. Vi kunne sitte å se en svart hvit film med hevneren Zorro i 1976 og filmen kunne være fra 50-tallet. Eller vi så gammel Tarzan-film med Johnny Weissmuller. Det var tider det. Når filmen røyk og de måtte lappe den sammen igjen, ble det en pause. De mer erfarne gikk da ut og tok seg en røyk.  I mer moderne tid er det sjelden å oppleve tekniske problemer, men i det vi setter oss for å se «Vi har ennå i morgen» i Sandvika blir det raskt klart at vi bare får lyd og ikke bilde. Det vil si, vi får se filmen i fem minutter, men så blir alt svart. Dette gjentar seg et par ganger. Hun jeg tr...

16, januar 2025; Jeg elsker kaffe. En gang, i Italia, mens kona og døtre gikk i butikker, drakk jeg åtte kopper espresso. Nå står jeg foran kaffeautomaten på jobben. Det er tidlig morgen. Jeg trykker på knappen som gir meg en Caffè americano. Jeg tar koppen med bort til pulten og slår på PC-en. Jeg er blitt en gammel gubbe som er redd for mange ting. Jeg har hatt hjertetrøbbel. Jeg har andre kroppslige plager. Jeg frykter det verste. Plutselig får jeg nå en sterk varmefølelse. Hodet koker. Svetten renner. Jeg har opplevd det samme mange ganger før. Jeg kan få panikk, men isteden googler jeg "Kan menn få hetetokter?" og får til svar: Typiske triggere som utløser hetetokter er koffein, sterkt krydret mat, varm drikke og alkohol. Jeg vil bare si det: Uten Google intet liv.

15. januar 2025: En kvinne sitter med et feiebrett og koster opp barnålene fra juletreet som falt litt over klokken syv i dag tidlig. Det er mørkt ute. Kaldt. En ny dag er på vei. Nye muligheter. Hva skal vi bruke dem til? Kvinnen sier: -Vi må snart vaske gulvet. Hun mener egentlig å si du. Det vil si meg. Det som skal skje er at jeg tar på meg knebeskyttere. Jeg kjøpte dem fordi vi skulle gå stupbratt ned tusen høydemeter i Aurlandsdalen en sommer for noen år siden. Denne fotturen fra Østerbø til Vassbygdi er noe av det mest spektakulære jeg har opplevd i livet. Jeg vil si at det er en rekord. I glede. Hver gang jeg ser på knebeskytterne tenker jeg på Aurlandsdalen og naturen som der tar pusten fra deg. Jeg bruker knebeskyttere når jeg vasker. Jeg krabber rundt på gulvet. Jeg vil ikke ha gnagsår på knærne. Min måte å vaske på går fint. Jeg er beskyttet.

Jeg har en meget alvorlig manflu. Jeg har hatt det siden fredag. Så kom helgen med eventyrlig bra forhold i marka. Man vet jo aldri når en slik mulighet kommer igjen. Jeg snakket strengt til kroppen min. Jeg følte meg straks mye bedre. Gikk 18 km i max vær. Ble forbigått av små barn og oldinger. Men jeg smilte. Hele veien. 12. januar 2025  

  Jeg trekker kølapp hos XXL på Majorstuen for å kjøpe piggdekk til sykkelen.     Fem nummer bak meg i køen står en eldre herre som har fått skibukser i feil størrelse til jul. Han vil bytte, ser på kølappen sin og sier: -65 minutters ventetid, au au. -Trolig litt mindre, sier jeg trøstende, for jeg trenger bare to minutter. En halv time senere blir det min tur. - Jeg vil bestille piggdekk til en 29-tommer offroader. - Hva er bredden på dekket? - Au. Det har jeg ikke sjekket. - Da får du komme tilbake en annen gang. Det var teit. Jeg satser nå på et sykkelverksted på Lysaker. De har dekk i riktig størrelse i butikken. Ingen ventetid. Mannen viser frem dekkene. Prisen er 1350 kr. pr. stykk. Mannen ser på meg og tenker at jeg kanskje syns at det er dyrt. - De er håndlaget, sier han. Jeg begynner nå å tenke på barnearbeid i Bangladesh. Sitter det kanskje en slavearbeider å monterer pigger i sykkeldekk. Det er en ubehagelig tanke. - Hvor kommer dekkene fra? - Finland. - Da så...