Vi er på kino i Sandvika for å se den fantastiske, italienske filmen «Vi har ennå i morgen».
I raden foran oss sitter seks bærumsfruer i godt voksen alder, som jeg mistenker for å være venninner med lav terskel for å slå ned på feil, mangler og urett her i verden.
Da vi gikk på kino, på for eksempel 1970-tallet, så hendte det rett som det var at filmen røyk. Filmrullen var kanskje gammel og slitt. Vi kunne sitte å se en svart hvit film med hevneren Zorro i 1976 og filmen kunne være fra 50-tallet. Eller vi så gammel Tarzan-film med Johnny Weissmuller. Det var tider det. Når filmen røyk og de måtte lappe den sammen igjen, ble det en pause. De mer erfarne gikk da ut og tok seg en røyk.
I mer moderne tid er det sjelden å oppleve tekniske problemer, men i det vi setter oss for å se «Vi har ennå i morgen» i Sandvika blir det raskt klart at vi bare får lyd og ikke bilde. Det vil si, vi får se filmen i fem minutter, men så blir alt svart. Dette gjentar seg et par ganger. Hun jeg tror er lederen for fruene fra Bærum spretter opp fra sete som en drage og flyr av sted. Man kan se stikkflammene etter henne på vei mot utgangen.
Like etter kommer en billettør som umulig kan være 15 år, men han ser så ung og forkommen ut at man må tilgi ham alle tekniske problemer. Gutten foreslår at vi skal prøve å se filmen, at de skal gjøre så godt de kan med en kranglete fremviser og at vi alle skal få nye billetter i erstatning. Nå er det ingen som foreslår at vi skal ta det hele med godt humør, og kanskje gå ut å ta en røyk, mens maskinisten får tenkt seg om.
Fra raden foran kan jeg høre lyder som ligger et sted mellom snøft og fnys, og det er åpenbart at tålmodigheten er strukket så stramt mellom setene her på beste vestkant at det trolig må et mirakel til for å stanse hva man i rettssaker pleier å kalle berettiget harme. Jeg tror at med en slik harme er det tillatt å drepe. Det er alle fall grunn til å frykte det verste.
Men sku du ha sett, det hele går bra. Vi får sett det aller meste av filmen uten flere problemer. Og for en film det er. «Vi har ennå i morgen» er noe av beste jeg har sett på mange år. Anbefales!
17. januar 2025
Kommentarer
Legg inn en kommentar