Gå til hovedinnhold

Vi har ennå i morgen

Vi er på kino i Sandvika for å se den fantastiske, italienske filmen «Vi har ennå i morgen». 

I raden foran oss sitter seks bærumsfruer i godt voksen alder, som jeg mistenker for å være venninner med lav terskel for å slå ned på feil, mangler og urett her i verden.

Da vi gikk på kino, på for eksempel 1970-tallet, så hendte det rett som det var at filmen røyk. Filmrullen var kanskje gammel og slitt. Vi kunne sitte å se en svart hvit film med hevneren Zorro i 1976 og filmen kunne være fra 50-tallet. Eller vi så gammel Tarzan-film med Johnny Weissmuller. Det var tider det. Når filmen røyk og de måtte lappe den sammen igjen, ble det en pause. De mer erfarne gikk da ut og tok seg en røyk. 

I mer moderne tid er det sjelden å oppleve tekniske problemer, men i det vi setter oss for å se «Vi har ennå i morgen» i Sandvika blir det raskt klart at vi bare får lyd og ikke bilde. Det vil si, vi får se filmen i fem minutter, men så blir alt svart. Dette gjentar seg et par ganger. Hun jeg tror er lederen for fruene fra Bærum spretter opp fra sete som en drage og flyr av sted. Man kan se stikkflammene etter henne på vei mot utgangen.

Like etter kommer en billettør som umulig kan være 15 år, men han ser så ung og forkommen ut at man må tilgi ham alle tekniske problemer. Gutten foreslår at vi skal prøve å se filmen, at de skal gjøre så godt de kan med en kranglete fremviser og at vi alle skal få nye billetter i erstatning. Nå er det ingen som foreslår at vi skal ta det hele med godt humør, og kanskje gå ut å ta en røyk, mens maskinisten får tenkt seg om. 

Fra raden foran kan jeg høre lyder som ligger et sted mellom snøft og fnys, og det er åpenbart at tålmodigheten er strukket så stramt mellom setene her på beste vestkant at det trolig må et mirakel til for å stanse hva man i rettssaker pleier å kalle berettiget harme. Jeg tror at med en slik harme er det tillatt å drepe. Det er alle fall grunn til å frykte det verste. 

Men sku du ha sett, det hele går bra. Vi får sett det aller meste av filmen uten flere problemer. Og for en film det er. «Vi har ennå i morgen» er noe av beste jeg har sett på mange år.  Anbefales!

17. januar 2025

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!