Gå til hovedinnhold

Vi har ennå i morgen

Vi er på kino i Sandvika for å se den fantastiske, italienske filmen «Vi har ennå i morgen». 

I raden foran oss sitter seks bærumsfruer i godt voksen alder, som jeg mistenker for å være venninner med lav terskel for å slå ned på feil, mangler og urett her i verden.

Da vi gikk på kino, på for eksempel 1970-tallet, så hendte det rett som det var at filmen røyk. Filmrullen var kanskje gammel og slitt. Vi kunne sitte å se en svart hvit film med hevneren Zorro i 1976 og filmen kunne være fra 50-tallet. Eller vi så gammel Tarzan-film med Johnny Weissmuller. Det var tider det. Når filmen røyk og de måtte lappe den sammen igjen, ble det en pause. De mer erfarne gikk da ut og tok seg en røyk. 

I mer moderne tid er det sjelden å oppleve tekniske problemer, men i det vi setter oss for å se «Vi har ennå i morgen» i Sandvika blir det raskt klart at vi bare får lyd og ikke bilde. Det vil si, vi får se filmen i fem minutter, men så blir alt svart. Dette gjentar seg et par ganger. Hun jeg tror er lederen for fruene fra Bærum spretter opp fra sete som en drage og flyr av sted. Man kan se stikkflammene etter henne på vei mot utgangen.

Like etter kommer en billettør som umulig kan være 15 år, men han ser så ung og forkommen ut at man må tilgi ham alle tekniske problemer. Gutten foreslår at vi skal prøve å se filmen, at de skal gjøre så godt de kan med en kranglete fremviser og at vi alle skal få nye billetter i erstatning. Nå er det ingen som foreslår at vi skal ta det hele med godt humør, og kanskje gå ut å ta en røyk, mens maskinisten får tenkt seg om. 

Fra raden foran kan jeg høre lyder som ligger et sted mellom snøft og fnys, og det er åpenbart at tålmodigheten er strukket så stramt mellom setene her på beste vestkant at det trolig må et mirakel til for å stanse hva man i rettssaker pleier å kalle berettiget harme. Jeg tror at med en slik harme er det tillatt å drepe. Det er alle fall grunn til å frykte det verste. 

Men sku du ha sett, det hele går bra. Vi får sett det aller meste av filmen uten flere problemer. Og for en film det er. «Vi har ennå i morgen» er noe av beste jeg har sett på mange år.  Anbefales!

17. januar 2025

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer