Gå til hovedinnhold

En overlevelses guide for kvinner


Hun lager en masse letelyder på jakt etter den satans, lille, viktige dingsen.

Jeg har lett etter hva som kan redde deg. Kall det gjerne en overlevelses-guide for kvinner.

Hun tok bare med seg det aller mest nødvendige i veska: concealer, solpudder og en leppepomade. Ja også selvfølgelig mobilen og laderen, hodetelefoner, husnøkler, betalingskort, snusboksen, vannflasken, tamponger, paracet, neglfil, paraply, strømpebukser, hansker og kanskje en sjokolade. For sikkerhets skyld.

Jeg sitter sammen med kollega Benedicte på jobben. Vi sitter i et kontorlandskap i Oslo på en helt vanlig mandag. Benedicte kunne sikkert med letthet tatt kjentmannsprøven i sin egen veske, men nå har hun rotet seg bort. Hun er dypt nede i veska, graver seg inn og lager en masse letelyder på jakt etter den satans, lille, viktige dingsen, som hun jo vet må befinne seg ett eller annet sted, der nede. I veska.

Før vi går videre i denne historien må jeg innrømme at jeg har dyp respekt for revisorer, regnskapsførere og andre som helt selvfølgelig holder orden på ting. Følelseslivet, for eksempel, kan jo lett bli rotete og uoversiktlig. Det beste er å ha alle sine følelser i en XL-fil, et slags kartotek, så du slipper å gå surr i hva du følte. Det samme kan jo gjelde for veska. Et innholdsregister. Det kunne vært noe. Eller kanskje små, gjennomsiktige plastposer, slike som de bruker i krimsaker for å sortere bevismateriale, og skriver på posen med tusj, Exhibit A.

Jeg gjorde noe veldig flaut en gang. Jeg var veldig ung på den tiden. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning. Mer som en forklaring. Det startet med at jeg oppdaget at kjæresten til en kompis hadde tatt med seg en hårføner i veska. Vi skulle på byen og hun kunne, altså, når som helst, føne håret. Dette syntes jeg var hysteriske morsomt. Jeg begynte nå å gjøre meg lystig på damenes bekostning. Jeg drakk dessuten en hel del øl. Jeg glemte et øyeblikk privatlivets grenser.

Plutselig fikk jeg ideen. - Skal vi ikke se hva Tone har i veska, sa jeg, og uten å nøle, snudde jeg veska hennes på hodet. Innholdet rant ut på bordet, slik at alle kunne se at Tone hadde minst ett kilo godteri i veska. Nå ble mange veldig sinte. Jeg fikk kjeft. Fortjent, vil jeg si. Man skal ikke bryte seg inn i veskenes hemmelige verden og krenke privatlivet. Man skal ikke det.

Jeg har søkt på nettet og funnet ut at i 3.800 år f.Kr. begynte mennesker å bruke bunter og poser av ulike fibre for å oppbevare og transportere mat og verktøy. I mange år var det også slik at kvinner hadde poser festet til en snor under skjørtet. Men mot slutten 1700-tallet, ble det moderne med såkalt slank kjolesilhuett. Dette ble dødsstøtet for poser under skjørtet og siden har kvinner brukt håndvesker.

I vestlige land er det vanlig for kvinner å ha mellom 5 og 10 vesker, inkludert hverdagsvesker, selskapsvesker, og spesialiserte vesker som treningsbagger eller små reisekofferter. Tallet er ofte høyere for moteinteresserte kvinner. Jeg spør nå ChatGPT om gode råd til kvinner som trenger GPS for å finne fram i sin egen veske. Her er svaret jeg fikk:

Bruk små poser eller pouches: Del opp tingene i små poser eller pouches basert på kategorier, som sminke, nøkler, elektronikk, medisin osv.

Rydd i vesken regelmessig: Sett av tid til å tømme og organisere vesken minst en gang i uken. Fjern kvitteringer, søppel og andre unødvendige gjenstander som har samlet seg.

Bruk vesker med flere rom: Velg en veske som har flere lommer og rom, slik at du kan plassere ting på faste steder.

Begrens hva du tar med deg: Prøv å bare ta med det du faktisk trenger. Overfylte vesker har en tendens til å bli en plage.

Hold orden på kvitteringer og småting: Bruk en liten mappe eller et spesielt rom i vesken for kvitteringer, småpenger og andre småting som ellers kan flyte rundt.

Bruk en veskeorganisator: Dette er en innsats som kan settes inn i vesken for å gi ekstra lommer og organisasjon.

Re-evaluer innholdet: Vurder om alt i vesken er nødvendig, og fjern ting som du ikke trenger. Dette kan gjøres mer enn en gang i året.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Små ting av kjærlighet

Jeg står i kø hos Baker Hansen på Bærums Verk, mens to eldre karer fra Pakistan er i høflig ordkrig om hvem som skal betale for seks latte og tre kaker. Det er en slik godmodig ordveksling mellom folk som kjenner hverandre godt. Siden det tar tid å lage så mange glass med god kaffe og steamet melk, snur en av herrene seg til meg og beklager at dette tar tid og sier som forklaring at de er en stor familie. Etterpå sitter de som tre par, som må være godt over 70 år, og skal dele på kakene, som trolig har flere kalorier enn det er mennesker i Pakistan. Kvinnene vifter høflig nei med hendene, men herrene tar likevel etter tur biter av sjokoladekake på skjeen og bøyer seg over bordet og styrer godsakene inn i store gap, slik kjærlighet er i de små ting vi er sammen om. 7.mai 2025

Som leder kommer du mye lengere med kos

Sauer er byttedyr. Sauer vet at de når som helst kan bli drept. Sauer er nesten alltid redde. De frykter det verste. Jeg har en del til felles med sauer. Sauebonde Hilde Buer gjør noe som nesten ingen andre bønder gjør. Hun har flere hundre sauer i lyngheiene på Værlandet, en øy utenfor Askvoll på Vestlandet. Hver eneste sau får kos i fødselsgave. Hilde starter med å holde lammet mellom beina sine til det roer seg, gir det noe godt å spise (kraftfor) og klør og klapper, slik at sauen lærer seg at hun Hilde, hun vil sauen vel. Kosen fortsetter hele livet. Hver dag. Hilde ser hver enkelt sau i øynene. Klapper og koser. Hun bygger tillitt. Alle sauene har navn, ikke bare nummer.  Når Hilde roper kommer hundrevis av sauer løpende. Hun trenger ingen gjeterhund, ingen trusler eller bannskap. Sauene kommer til henne fordi de vil det selv. Sauene følger etter henne, pent og pyntelig i lang, lang rekke på riksveien eller hvor de skal. Hildes ledelsesteknikk er basert på kroppsspråk, følelse...

Høgevarde i maxvær

Dette er meg. På Høgevarde på søndag. Helt utrolig.  Det kom mye nysnø på lørdag. Tett snødrev. Det la seg et eventyrlig flott teppe av muligheter over hele fjellet. Mens vi ventet på turen satt vi på hytta og snakket om gleden av å gå på ski. Pål siterte Henrik Langeland: "Ploger du? - Jeg har ikke ploget siden 1982. Det var ned fra Hallingskarvet". Jeg siterte noe Fridtjof Nansen kunne sagt: "Vi var to ensomme, svarte prikker på den uendelige hvite flate. Og vinden visket vekk vår spor". Vi var mandige, selvsagt. Vi gikk 22 km. Vi måtte på deler av turen tråkke løype selv. Det var som en skitur på 1970-tallet. På vei opp til det høyeste punktet kom vi inn i skyggenes dal. Jeg begynte å bli sliten. HC lovte meg en appelsin. Det blåste en kald vind. Vi gikk mellom ti minusgrader. Solen gikk sin gang. Vi var lykkelige!