Gå til hovedinnhold

En overlevelses guide for kvinner


Hun lager en masse letelyder på jakt etter den satans, lille, viktige dingsen.

Jeg har lett etter hva som kan redde deg. Kall det gjerne en overlevelses-guide for kvinner.

Hun tok bare med seg det aller mest nødvendige i veska: concealer, solpudder og en leppepomade. Ja også selvfølgelig mobilen og laderen, hodetelefoner, husnøkler, betalingskort, snusboksen, vannflasken, tamponger, paracet, neglfil, paraply, strømpebukser, hansker og kanskje en sjokolade. For sikkerhets skyld.

Jeg sitter sammen med kollega Benedicte på jobben. Vi sitter i et kontorlandskap i Oslo på en helt vanlig mandag. Benedicte kunne sikkert med letthet tatt kjentmannsprøven i sin egen veske, men nå har hun rotet seg bort. Hun er dypt nede i veska, graver seg inn og lager en masse letelyder på jakt etter den satans, lille, viktige dingsen, som hun jo vet må befinne seg ett eller annet sted, der nede. I veska.

Før vi går videre i denne historien må jeg innrømme at jeg har dyp respekt for revisorer, regnskapsførere og andre som helt selvfølgelig holder orden på ting. Følelseslivet, for eksempel, kan jo lett bli rotete og uoversiktlig. Det beste er å ha alle sine følelser i en XL-fil, et slags kartotek, så du slipper å gå surr i hva du følte. Det samme kan jo gjelde for veska. Et innholdsregister. Det kunne vært noe. Eller kanskje små, gjennomsiktige plastposer, slike som de bruker i krimsaker for å sortere bevismateriale, og skriver på posen med tusj, Exhibit A.

Jeg gjorde noe veldig flaut en gang. Jeg var veldig ung på den tiden. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning. Mer som en forklaring. Det startet med at jeg oppdaget at kjæresten til en kompis hadde tatt med seg en hårføner i veska. Vi skulle på byen og hun kunne, altså, når som helst, føne håret. Dette syntes jeg var hysteriske morsomt. Jeg begynte nå å gjøre meg lystig på damenes bekostning. Jeg drakk dessuten en hel del øl. Jeg glemte et øyeblikk privatlivets grenser.

Plutselig fikk jeg ideen. - Skal vi ikke se hva Tone har i veska, sa jeg, og uten å nøle, snudde jeg veska hennes på hodet. Innholdet rant ut på bordet, slik at alle kunne se at Tone hadde minst ett kilo godteri i veska. Nå ble mange veldig sinte. Jeg fikk kjeft. Fortjent, vil jeg si. Man skal ikke bryte seg inn i veskenes hemmelige verden og krenke privatlivet. Man skal ikke det.

Jeg har søkt på nettet og funnet ut at i 3.800 år f.Kr. begynte mennesker å bruke bunter og poser av ulike fibre for å oppbevare og transportere mat og verktøy. I mange år var det også slik at kvinner hadde poser festet til en snor under skjørtet. Men mot slutten 1700-tallet, ble det moderne med såkalt slank kjolesilhuett. Dette ble dødsstøtet for poser under skjørtet og siden har kvinner brukt håndvesker.

I vestlige land er det vanlig for kvinner å ha mellom 5 og 10 vesker, inkludert hverdagsvesker, selskapsvesker, og spesialiserte vesker som treningsbagger eller små reisekofferter. Tallet er ofte høyere for moteinteresserte kvinner. Jeg spør nå ChatGPT om gode råd til kvinner som trenger GPS for å finne fram i sin egen veske. Her er svaret jeg fikk:

Bruk små poser eller pouches: Del opp tingene i små poser eller pouches basert på kategorier, som sminke, nøkler, elektronikk, medisin osv.

Rydd i vesken regelmessig: Sett av tid til å tømme og organisere vesken minst en gang i uken. Fjern kvitteringer, søppel og andre unødvendige gjenstander som har samlet seg.

Bruk vesker med flere rom: Velg en veske som har flere lommer og rom, slik at du kan plassere ting på faste steder.

Begrens hva du tar med deg: Prøv å bare ta med det du faktisk trenger. Overfylte vesker har en tendens til å bli en plage.

Hold orden på kvitteringer og småting: Bruk en liten mappe eller et spesielt rom i vesken for kvitteringer, småpenger og andre småting som ellers kan flyte rundt.

Bruk en veskeorganisator: Dette er en innsats som kan settes inn i vesken for å gi ekstra lommer og organisasjon.

Re-evaluer innholdet: Vurder om alt i vesken er nødvendig, og fjern ting som du ikke trenger. Dette kan gjøres mer enn en gang i året.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer