Gå til hovedinnhold

Jeg får plutselig panikk


Jeg skal reise til Steigen sammen med Olav og Erlend. Vi har gledet oss et helt år. Drømmen er å få en diger kveite.

La meg først få si at Steigen er et paradis med storslått natur. En vrimmel av øyer og skjær. Krystallklart vann. Sandstrender, spisse fjell. Midnattssol. Kanskje Norges beste sted å være i mai, når kveitefisket er på sitt aller beste. Det er dessuten meldt pent vær hele uka. Er det rart at jeg gleder meg.

Det er noen dager før vi skal dra. Jeg hentet frem utstyret. Det er flere kilo med sluker og jigger. Jeg har kjøpt en diger havfiskesnelle som skal tåle å få et monster, la oss si en kveite på 70 kilo.

Jeg legger på 300 meter snøre, som er mykt og utrolig sterkt. Etter noen minutter får jeg vase på snella. Jeg blir veldig rød i toppen. Jeg er veldig stressa. Snella er helt ubrukelig slik jeg har lagt på snøret, alt for løst.

Jeg frykter det verste.

En stund tenker jeg på at angrefristen på kjøpet av denne snella. Angrefristen har gått ut for lenge siden. Jeg kjøpte snella i fjor høst. Jeg sitter nå og føler at tusenlappene har flagret ut for ingen ting. Jeg føler meg som en idiot.

Jeg har aldri hatt en slik snelle før. Nå prøver jeg meg forsiktig frem og oppdager hvordan jeg kan unngå vase. Snøret må tas av og strammes skikkelig hardt opp.

Jeg foreslår for datter Frida at vi skal strekke ut 300 meter snøre, ute i gata der vi bor, kanskje hele Lindhaugsvingen rundt. Jeg må strekke ut snøret for å kunne snelle det på igjen, stramt, uten å få vase.  

Å strekke ut snøret i gata, er en dum ide. Jeg skjønner jo det. Jeg slår ideen fra meg. Isteden går jeg opp til Høvik barneskole og strekker snøret veldig mange ganger, frem og tilbake, mellom flaggstangen og en søppelkurv. Dette fungerer ganske bra. Snøret er ca 30 cm over bakken. Det er folketomt i skolegården på en søndag ettermiddag.

Nå får jeg plutselig panikk. Det kommer syklende et lite barn med kurs rett mot snøret.

Jeg har ikke tenkt på at det kan komme et barn syklende. Dette kan bli farlig. Jeg roper stopp. Barnet stopper.

Jeg begynner å sveive snøret opp og inn på snellen så fort det lar seg gjøre. Det kommer enda et barn syklende.

Jeg er snart halvveis. Det kommer et tredje barn syklende. Jeg roper stopp. Barnet stopper.

Jeg puster lettet ut. Vi kan dra til Steigen med alt utstyret klart. Nå kan vel ingen ting gå galt, eller.

Flyet landet i Bodø. Jeg er tissatrengt og går på do. Det kommer masse blod i toalettskålen.

Jeg frykter det verste. At hele turen ryker. At jeg havner på sykehus.

Sist noe liknende skjedde havnet jeg på sykehus en uke i Ålesund, med tett urinrør og betennelser som varte en måned og operasjon på Bærum sykehus.

Siden jeg har masse materiale til å lage en TripAdvisor for sykehus, vurderer jeg nå sykehuset i Bodø som en mulig løsning.

Fiskekompis Erlend er lege og foreslår å stoppe på apoteket i Bodø og kjøpe et kateter som han kan sette på meg i Steigen. Jeg tenker da på alle betennelsene jeg kan få og takker høflig nei til tilbudet.

Jeg kjøper to halvannen liter vann (Nice Price) på Rema. Jeg drikker mesteparten av vannet, mens jeg kjører bil fra Bodø til Steigen. Turen tar litt under fire timer. Da vi er nesten fremme er urinen blitt hel ren. Ingen tegn til blod.

-Det vil helst gå godt dette livet, tenker jeg.

Vi får det aller beste været, havblikk, 16 grader og helt ideelle forhold. Etter bare 32 timer med dorging får vi en kveite på 9 kilo. Jeg får masse fin torsk, fine middager for lang tid. Dagene går uten problemer av noe slag. Jeg er lykkelig.

Vel hjemme igjen får jeg antibiotika og dessuten CT av blæra på Volvat (jeg har helseforsikring på jobben).

Jeg frykter det verste. Det kan jo være kreft i blæra.

Det viser seg at urinrøret har et trangt parti.

Et trangt parti i urinrøret lar seg fikse. Ingen krise.

Sommeren står dessuten for døren. Jeg vil anbefale å se lyst på livet.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
6 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer