Vår bitterhet over tapet mot England er laget av gull

Det som nå gjelder, er å se fremover!

Neste uke får England en statsminister som er Everton-fan. Det kunne vært verre.

Keir Starmer har valgt å gå av som leder for Labour. I det britiske systemet er lederen for partiet, som har flertall i Underhuset, normalt også statsminister. Når Labour skifter partileder, skiftes derfor også statsministeren – uten at det holdes et nytt parlamentsvalg.

Neste mann til å lede landet heter Andy Burnham og er fra Merseyside nord i Liverpool. Andy Burnham vokste opp i en familie som fulgte Everton og har hatt sesongkort på Goodison Park i mange år. Som 14-åring stormet han banen etter Evertons seier i FA-cupsemifinalen i 1984.

21. august starter Premier League. Søndag 23. august kl. 17.30 spiller Liverpool sesongens første kamp. Det skjer på St. James' Park mot Newcastle. Laget har fått ny trener. En spanjol fra Baskerland. Han heter Andoni Iraola. Den forrige treneren, Arne Slott, høres ut som en Enarmet Banditt (spilleautomat). Arne kunne vært norsk, men er en fiasko fra Nederland, viste det seg i fjor.

Derfor får vi altså Andoni Iraola, et navn jeg syns var vanskelig å huske, helt til jeg kom på at jeg kan kalle ham for IRA-Ola. Det funker fint, slik min hjerne er skrudd sammen. IRA-Ola har gitt meg håp, forventning og spenning når jeg skal sykle til Bekkestua for å drikke øl og se kamp til høsten.

Jeg nevner dette fordi det er viktig å se fremover. Jeg er enig i at det har vært noen historisk eventyrlige uker i Amerika, som har bragt frem et fellesskap, som ikke bare er rørende, men som også får 150.000 til å møte opp på Slottsplassen og millioner på TV for å se slike ting som Julian Ryerson møte Kong Harald i flip-flops (sandaler) og at kongen var på grinern da han hilste på Ståle Solbakken i går kveld.

Vi skal se fremover. Vi skal legge bak oss kamerakabelen som hang der oppe i luften og stoppet Nylands ball slik at den falt ned på feil sted og det ble til engelsk mål. Vi skal legge bak oss overfallene og kvelertak på Haaland, som ble oversett av dommeren, mens hans dytt av en engelskmann med spontan fallesyke, ga annullering av et norsk mål, som åpenbart kunne bragt oss til semifinale.

Det som er viktig er at vi var jevnbyrdige og vel så det med stormakten England, et land vi har beundret, grått og sørget med i generasjoner som vokste opp med tippekampen og lidenskap for engelsk fotball.

Vår bitterhet over tapet mot England er laget av gull fordi vi ikke kan skylde på egen udugelighet, men tilfeldigheter og svake avgjørelser i VAR-rommet. Denne bitterheten vil bli et nasjonalt ikon frem mot EM om to år.

Det kunne lett ha vippet vår vei natt til søndag. Vi tapte, men har vunnet noe som kommer til å vare i årevis. Stolthet, fellesskap og glede, på et nivå vårt land aldri før har opplevd.