Gå til hovedinnhold

Kjærlighet og død i butikken


Jeg elsket dette. Tomatene var annerledes. Fetaosten. Kaffen. Krydderet. Brødet jeg aldri hadde sett før. Luktene. Smakene. Mulighetene i livet vokste inn i himmelen. Grünerløkka var den nye tid i Oslo. Nå er den for lengst over.

Jeg sitter i bilen på vei fra Asker til Sultan Frukt & Grønt, i Helgesens gate 18. Det er tidlig på 1990-tallet. Sultan er den første innvandrerbutikken jeg vet om, en glede jeg kan oppdage, på ny og på ny til det blir en viktig del av alt jeg helst vil se frem til, når det blir lørdag formiddag og jeg reiser inn i helgen med store forventninger, når det jeg gleder meg aller mest til, er like om hjørnet. Mat og fellesskap. Forelskelse. Fest.

Jeg har vært lykkelig St Germain i Paris. Jeg har spist meg glad i Greenwich i New York. Og den som en gang har smakt på det eventyr av mat som du finne i gateboder i Camden i London, glemmer det aldri. At det skulle komme noe som er like fint i Oslo, Grünerløkka, var nesten ikke til å tro.

De fleste av oss vil før eller senere oppdage hva sjel er for noe. Hva opplevelser egentlig er laget av. Det særpreg som former oss og gir livet retning. Kanskje som første gang, da smaken av chili pisket meg våken, åpnet porene og sa at fra nå av ser du deg ikke tilbake. Fra nå av skal du smake på det eksotiske, det nye og fantastiske, i en ivrig strøm som ingen kan stanse. Ingen.

Ingen?

Tidene ble grådigere. Husleien ble stadig høyere. Sultan Frukt & Grønt hadde ikke lenger råd til å eksistere.  Grådigheten la seg over by og folk. Resultatet ble endeløse rekker med de samme butikkene og spisestedene. Det meste ble helt likt, uansett hvor du var i Norge. På Vinstra, Kvål eller Sandvika Storsenter. Du har sett og opplevd alt sammen før.

På Haslum ligger et bygg som i mange år har vært planlagt revet. Derfor har innvandrerbutikken overlevd. Jeg tror den har vært der i over 20 år.

Jeg fyller alltid på med følelser når jeg går inn i denne butikken på Haslum. Det kan være fordi jeg gleder meg til store hvitløksmarinerte oliven som jeg ikke får andre steder. Det kan være følelsen av å stå i en gammeldags krambu, der varene legges en etter en på disken, veies og legges i poser og jeg kan ha en hyggelig samtale med han som står bak disken.

Jeg sto i butikken på Haslum for noen dager siden Jeg la varene opp på disken. Da kom det en fremmed, hvithåret dame, på litt over 60 år. Hun stilte seg ved siden av meg. Før jeg var ferdig ekspedert begynte hun å legge sine varer ved siden av mine på disken.

Mannen i kassa stusset. Han så på meg med et hevet øyenbryn og gjorde mine til å slå varene sammen.

-Kanskje du har lyst til å bo sammen med meg, spurte jeg damen.

Hun brukte noen sekunder på å fordøye spøken. Så snudde hun seg mot meg med et stort smil og sa:

-Det kunne jeg godt gjort!

 

 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
6 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Jeg grudde meg for dette i noen uker

Når kjede på sykkelen begynner å glippe vet jeg at det ligger en regning på 4000 kroner og venter rundt neste sving. Det første jeg gjør er å fortrenge problemet. Det meste lar seg fortrenge ganske lenge. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har med praktiske gjøremål. Vedlikehold. Slike ting.   Fortrengning funker fint. Ganske lenge. Like ved Høvik jernbanestasjon står et skilt. Det er reklame for et lokalt sykkelverksted som heter Ride On. Jeg har syklet forbi dette skiltet hver dag i et års tid. Nå fikk jeg en spontan lyst. Her må jeg bryte inn og advare mot spontanitet. Det er ofte dyrt å være spontan. Det er mye billigere å være den trauste typen, du vet han som gjør det samme om og om igjen, hvis det er velprøvde og fine løsninger. Denne typen liker ikke å eksperimentere. Det er viktig å tenke seg godt om. La ting modne. Gjerne et år eller to. Jeg bestilte time hos Ride On, på nettet, i midten av mars.   Jeg bestilte nytt kjede og kassett. Jeg var litt stressa den da...
4 kommentarer
Les mer