Gå til hovedinnhold

Veps i skoa


La meg først fortelle at det bare er dronningen og arbeiderne som stikker.  Hannene er det få av og de er helt ufarlige.

Bolene kan være ganske små, med ikke mer enn noen titalls arbeidere. I enkelte grupper er det ofte ikke noe klart skille mellom dronning og arbeidere: Alle hunnene kan legge egg og gjør det i større eller mindre grad, men avkom etter de mest dominante hunnene har gjerne bedre mulighet til å vokse opp. Én av dem fremstår som alfahunn eller førstedame, og hun legger flest egg. Vepsesamfunnet er som regel ettårig og dør ut før vinteren. Da henger gjerne bolet igjen som et lite, utørket hylster.

På Høvik, der jeg bor, henger det ofte slike forlatte bol på loftet. Veps har aldri vært noe stort problem i huset vårt. Jeg tenker aldri på dem som noe plagsomt. Jeg har ikke veps på radaren.

Det er tidlig mandag morgen på Høvik. Jeg tar på meg joggeskoene i yttergangen. Jeg skal sykle til jobb. Da kjenner jeg en skarp, sterk smerte i foten.

Jeg tenker straks at det må være en nerve som har slått seg vrang. Det må være noe alvorlig galt med meg. Kan det være noe galt med sentralnervesystemet?

Dette et veldig rart. Noe sånt har jeg aldri opplevd før. Det gjør virkelig vondt. Jeg tar av meg skoen og sokken og inspisere foten. Jeg kan ikke se noe galt.

Jeg sykler til jobben. Når jeg kommer frem til kontoret undersøker jeg saken nærmere. Inne i skoen finner jeg en død veps. Jeg blir skikkelig glad. Det er ikke noe feil med sentralnervesystemet. Det er ikke en kobling i hjernen som har slått seg vrang. Det er bare en veps.

Jeg tenker at hvis du får deg en smell, et stikk eller noe annet som gjør vondt, så er det fort å hoppe på den første og verste forklaringen. Jeg gjør ofte det. Jeg er en engstelig sjel.

Det hender at jeg har medarbeidersamtale med kroppsdelene og spør hvilke mål de har satt seg for å bli bedre. Jeg er jo ofte misfornøyd med prestasjonene, med vondter og ting som fungerer ganske dårlig, vil jeg si.

Men samtaler er ikke nok. Jeg driver også med trening. Det dreier seg om styrkeøvelser i ti minutter hver morgen. Jeg gjør øvelsene på en treningsmatte i stua. Datter Frida sitter og ser på. mens hun spiser frokost. En morgen har jeg noen ubehagelige luftsmerter i magen, så midtveis i programmet stopper jeg opp og legger meg helt stille på matta. Jeg ligger slik en stund og kommer til hektene.

Da smeller det fra Frida: - Hva er det der, en helt ny øvelse eller?

 

 

Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Jeg har blitt smittet av noe alvorlig: Alderdom

Det startet med at jeg likte papiraviser bedre enn å gå meg bort i nettets evig støyende og masete form. Så var det den bitre appelsinmarmeladen som plutselig smakte mye bedre enn før, og kaffen som liksom ikke kunne bli sterk nok, og smak, som jeg hele livet hadde tatt som en selvfølge visnet på tungen. Jeg begynte å slippe ekstra med piri-piri i bacalaoen , og dra til med kajennepepper i traktkantarellsuppen . De kaller det livets salt, og det trengs mer av det med alderen. Helt i starten av dagen, i grålyset, har alle ting sin faste plass, for jeg vil ikke ha overraskelser når jeg kler på meg, spiser frokost og kommer i gang. Overraskelser av det hyggelige slaget bør være sjeldne og komme når de er forventet. Jeg innrømmer at det høres rart ut. Jeg var hos en brillemaker i Pilestredet da jeg var 44 år. Hun sa jeg trengte lesebriller, men at det var helt normalt for alderen. Jeg likte å høre det, at jeg var normal. Jeg er 63 år nå. I fjor var jeg mye på sykehus. - For oss er d...
5 kommentarer
Les mer

Jeg syns ikke du skal ta fra noen deres siste håp

Jeg sykler gjennom årets første frost på vei til legen. Det er tidlig mandag morgen. Jeg er redd for flere ting: Punktering og dårlige nyheter hos ørelegen. Da jeg lappet slangen sist jeg hadde punktert var det i starten av våren 2025. Jeg sto ute i grålysningen på min egen gårdsplass, med et såpass sørgelig utrykk i ansiktet at naboen Antony straks kom løpende for å hjelpe. Antony er fra Australia. Jeg tror han kommer fra en raus og hjelpsom kultur. En annen gang reddet han meg da jeg prøvde å sette opp en altfor tung stige for å male huset. Stigen sto i fare for å velte bakover og sikkert knuse det meste på sin vei, men katastrofen ble avverget med naboens hjelp. - I tilfellet med punkteringen tok Antony med seg sykkelslangen hjem og lappet den på eget initiativ. Jeg takket mye for hjelpen. Problemet er at jeg ikke fant den spisse tingen som kanskje står i fordekket og siden det er første tur med piggdekk for vintersesongen 25/26 er det all grunn til å frykte det verste, slik j...
2 kommentarer
Les mer

Smaken av magi

Alle som har lest "Verdens største fersken" av Roald Dahl kjenner til magien. Smaken av fersken er et eventyr som kan gå mange veier. Her er en av dem. På lørdag var jeg på besøk i Hetlandsvågen ved Karmøy hos Ola og Gro. Jeg ble straks veldig misunnelig. Jeg oppdaget nemlig at Ola har fått et fersken-tre i gave. Han har funnet en lun plass, trolig et av de varmeste punkter på Vestlandet, og nå kan mannen, med langt framskreden stolthet, vise frem et tre som bugnet av frukt. Jeg må innrømme at fersken for meg er noe som kunne vært hentet fra bibelhistorien, i alle fall fra sydlige breddegrader og må regnes på linje med dadler, fiken, tro, håp og kjærlighet. Fersken er ikke noe jeg forventer å finne langt nord og vest i dette landet, på steder hvor de med den største selvfølge omtaler tåke, regn og kulde som en helt alminnelig sommer. Men der sto det altså, ferskentreet til Ola , og bugnet som et lite mirakel i Hetlandsvågen. Det var rett og slett imponerende. Søndag...
3 kommentarer
Les mer